- Det var en fredfull by. Grønne, flotte trær som gav skygge når man var ute og gikk i den sterke solen. Jeg husker det som en deilig tid, og følte jeg bidro i noe viktig.
Slik beskriver Chido Onumah tiden i Maiduguri. Delstatshovedstaden i Borno er ikke lenger en idyll, for området har de siste årene har vært hjemsøkt av terrorgruppa Boko Haram. Journalisten, rettighetsaktivisten og forfatteren - som er vokst opp helt sør i landet, i et område mange vil omtale som Biafra - bodde ett år i nordøstlige Nigeria etter endt utdannelse. Det var som del av hans sivile verneplikt for snart tredve år siden. Onumah forteller at de fleste unge nigerianere nå finner ulike måter å slippe unna tjenesten som var ment å bidra til en nasjonal forsoning.
For snart 60 år etter frigjøringen fra britene har det ikke vært en nasjonal forsoning i Nigeria, mener Onumah. Forfatteren bruker «siviltjenesten» som ett eksempel.
- Folk er for redde for å dra til en annen del av landet og betaler seg ut av denne samfunnstjenesten. Dette var en god idé for forsoning etter borgerkrigen. For mange nigerianere var det også deres første mulighet til å reise fra fødestedet, se sitt eget hjemland, lære ulike folkeslag å kjenne. Men som så mye annet i dette landet har denne ordningen smuldret opp.
Chido Onumah var nylig med på Fellesrådet for Afrikas femtiårsmarkering. Der presenterte han sin siste bok «We are all Biafrans» med undertittelen «A participant-observer's interventions in a country sleepwalking to disaster». Bistandsaktuelt møter Onumah på en kafé i kvadraturen i Oslo. Kona og de fire barna bor i Canada. Selv pendler han mellom familien på andre siden av Atlanteren og jobben ved African Centre for Media & Information i Nigerias hovedstad Abuja.
Indigenous People of Biafra
Onumah vokste opp i gigantbyen Lagos, men foreldrene var fra delstaten Imo, i «Biafra». For nordmenn er nok Biafra mest kjent for sultne barn - og det som var «gjennombruddet» for Kirkens Nødhjelp og startskuddet for Leger uten grenser. Med Biafra-krigen fikk nordmenn for første gang tv-bilder av en pågående sultkatastrofe rett inn i stua. Selv om kamphandlingene endte for snart 50 år siden, mener Onumah sårene etter borgerkrigen fortsatt ikke leget.
Han påpeker at separatist-følelser fortsatt eksisterer og trekker spesielt frem gruppa Indigenous People of Biafra (IPOB) som igjen agiterer for en løsrivelse fordi de mener de er «under okkupasjon av det Hausa-Fulani kontrollerte nigerianske establishmentet». Chido Onumah støtter ikke IPOB, men hevder Nigeria står overfor en alvorlig eksistensiell krise - som må løses for at Afrikas mest folkerike land «ikke skal gå i oppløsning». Som de nordøstre delene av landet, der millioner nå er på flukt etter at islamister har terrorisert noen av verdens mest marginaliserte mennesker gjennom mer enn åtte år.
- Hvis noen spør deg hvor du er fra, hva svarer du da?
- Jeg sier jeg er fra Nigeria. De fleste nigerianere ville ikke svart slik. Jeg er igbo, men dét betyr ingenting. Jeg er gift med en yoruba-kvinne og har barn som er født i Canada. Først og fremst er jeg nigerianer.
Chido Onumah sier mangel på nasjonalfølelse gjennomsyrer Nigeria.
- Om en politiker snakker på radioen, er ikke folk
