Fotterapeuten
23.02.2018
Hun elsket jobben sin og var sikker på at hun aldri ville bli syk. Så skjedde det likevel. Klinikken måtte avvikles og uten hjelp fra ektefellen måtte hun kanskje ha solgt både hus og bil. En forsikring fra en tidligere jobb ble gull verdt. Nå oppfordrer hun alle til å forsikre seg.
Etter å ha jobbet som hjelpepleier i mange år, bestemte Beth-Ann Almeda Gerdts (55) seg for å omskolere seg til fotterapeut. Hun tok utdannelsen sin ved Rosenvilde videregående skole og var ferdig utdannet fotterapeut i 2010. På det tidspunktet bodde hun på Kolbotn utenfor Oslo, så det første halve året drev hun klinikk i sitt eget hus.
Ettersom mannen hennes, som er lege, ble tilbudt en stilling ved sentralsykehuset i Vestfold (SIV), flyttet de etter hvert dit - og i 2012 startet hun sin egen klinikk der. Hun stortrivdes i jobben og ble mer og mer interessert i fothelse og i fotens biomekanikk.
Elsker faget
Det var da fotterapeuten hadde fått hospitere én dag ved Revmatologisk avdeling ved Diakonhjemmet og to dager ved diabetesfotklinikken ved SIV, at interessen for fothelsen ble tent på alvor. For å kunne hjelpe pasienter med fotproblemer på best mulig måte, deltok hun på flere kurs, både i diabetesfoten, den revmatiske foten og biomekanisk terapi.
Etter hvert holdt hun også selv en del foredrag for helsepersonell, pasientgrupper, fotterapeuter og fotterapielever - og i 2013 tok hun videreutdanning i «pleie og behandling av ikke-helende sår» ved Høgskolen i Haugesund.
Hun stoppet imidlertid ikke der, men fortsatte med å melde seg på kurs og foredrag, blant annet innenfor revmatologi. Blant 150-200 deltagere var hun ofte den eneste fotterapeuten som deltok, dermed ble hun lagt merke til av annet helsepersonell. Det meste av dette var for øvrig enten helt gratis eller kostet veldig lite å delta på.
- Du kan si jeg fikk blod på tann. Jeg er lidenskapelig opptatt av faget og av at lover og regler blir fulgt. Jeg er også opptatt av at vi kaller hverandre kolleger og ikke konkurrenter, og av at fotterapeuter generelt skal bli oppfattet som en helt naturlig del av helsevesenet. Der er vi dessverre ikke helt ennå, sier Beth-Ann Almeda Gerdts.
Ekstrajobb
Med videreutdanning i sårbehandling på CVen, fikk fotterapeuten enda mer å gjøre. Hun j
Gå til medietEttersom mannen hennes, som er lege, ble tilbudt en stilling ved sentralsykehuset i Vestfold (SIV), flyttet de etter hvert dit - og i 2012 startet hun sin egen klinikk der. Hun stortrivdes i jobben og ble mer og mer interessert i fothelse og i fotens biomekanikk.
Elsker faget
Det var da fotterapeuten hadde fått hospitere én dag ved Revmatologisk avdeling ved Diakonhjemmet og to dager ved diabetesfotklinikken ved SIV, at interessen for fothelsen ble tent på alvor. For å kunne hjelpe pasienter med fotproblemer på best mulig måte, deltok hun på flere kurs, både i diabetesfoten, den revmatiske foten og biomekanisk terapi.
Etter hvert holdt hun også selv en del foredrag for helsepersonell, pasientgrupper, fotterapeuter og fotterapielever - og i 2013 tok hun videreutdanning i «pleie og behandling av ikke-helende sår» ved Høgskolen i Haugesund.
Hun stoppet imidlertid ikke der, men fortsatte med å melde seg på kurs og foredrag, blant annet innenfor revmatologi. Blant 150-200 deltagere var hun ofte den eneste fotterapeuten som deltok, dermed ble hun lagt merke til av annet helsepersonell. Det meste av dette var for øvrig enten helt gratis eller kostet veldig lite å delta på.
- Du kan si jeg fikk blod på tann. Jeg er lidenskapelig opptatt av faget og av at lover og regler blir fulgt. Jeg er også opptatt av at vi kaller hverandre kolleger og ikke konkurrenter, og av at fotterapeuter generelt skal bli oppfattet som en helt naturlig del av helsevesenet. Der er vi dessverre ikke helt ennå, sier Beth-Ann Almeda Gerdts.
Ekstrajobb
Med videreutdanning i sårbehandling på CVen, fikk fotterapeuten enda mer å gjøre. Hun j
