Men hvordan utfyller disse bøkene hverandre? Bygger de på og utdyper hverandre, eller er det noen motsetninger som gjør det vanskelig å bruke dem i sammenheng?
Hensikten med denne betraktningen er å reflektere over hvordan praksisfeltet kan forholde seg til ulike innfallsvinkler og forståelsesmåter i de ulike bøkene. Dessuten er det et initiativ til en diskusjon eller en utveksling av erfaringer om hva slags kunnskap barneverntjenesten trenger i en sammensatt og kompleks arbeidshverdag. Først vil jeg gi en kort oversikt over bøkenes innhold og redegjøre for hvordan jeg forstår forfatternes innfallsvinkler for forståelse og kunnskap.
Bunkholdt og Sandbæk (2008) er en innføringsbok om barnevernet for bachelor-utdanninger i helse- og sosialarbeid, og retter seg mot praksisfeltet som en oppslagsbok. Den tar mål av seg å gi et juridisk og teoretisk grunnlag for forståelse og utførelse av arbeid i barnevernsaker. Boka setter barneverntjenestens arbeid inn i en ramme av barnevernloven, av gjeldende sosialpolitikk og av teorier som er relevante for barnevern og sosialt arbeid. Boka er praksisrettet, og har mange eksempler fra møter med barn og familier. De angir en disposisjon for barnevernets undersøkelse, og beskriver ulike utfordringer og dilemmaer barnevernarbeidere møter i ulike situasjoner i møter med barn og foreldre på en levende måte. De skriver: «Barnevernarbeid trekker på kunnskap fra flere fagområder, så som psykologi, barnepsykiatri, jus, sosiologi og sosialt arbeid. Selve utøvelsen av faget kan imidlertid defineres som en del av sosialt arbeid» (Bunkholdt og Sandbæk 2008:72).
De henviser til Irene Levin, som skriver at sosialt arbeids analysespørsmål er personen i konteksten (Levin 2004:65), og at barnet og familien må forstås i forhold til hverandre og til den sammenhengen de lever i.
De henviser også til Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell, og beskriver ulike faktorer som påvirker barnet og familien på alle nivåene i modellen, fra mikro til makro. Siden de også tar inn et makro-perspektiv, og gir eksempler på hvordan sosialpolitikken påvirker folks hverdagsliv, gir de oss hjelp til også å se på hvordan forhold i samfunnet kan skape og fastholde sosiale problemer, og hvordan problemer kan avhjelpes på et makronivå. De gir rom for å ta inn sosiologiske perspektiver på samfunnets og individets dannelse, og på ulike måter å forstå hvordan sosiale problemer kan oppstå.
Jeg syns at Bunkholdt og Sandbæk setter barnevernet inn i en ramme som har loven som en viktig pillar. De viser også hvordan lovgivningen har utviklet seg siden vergerådsloven av 1896 og hvordan barnevernsarbeidet har utviklet seg parallelt med lovene i disse 112 årene. Dermed blir historien en annen viktig pillar.
Forfatterne anvender alle nivåene til Bronfenbrenner, og gir dermed ansporing til å forstå barnet og familien i forhold til hverandre, til andre i nærmiljøet, dessuten også til hvordan føringer fra storsamfunnet kan påvirke deres daglige liv. Jeg synes at Bunkholdt og Sandbæk er en viktig grunnbok for ansatte i barneverntjenesten, og jeg vil tro at den fortsatt egner seg som innføringsbok i bachelor-utdanningene i sosialt arbeid.
En bok om barneverntjenestens arbeid fra melding til mottak, vil aldri kunne gå noe særlig i dybden, og det vil alltid være mange valg som må foretas når det gjelder hva som skal inn og hva som skal ut. Bunkholdt og Sandbæk har skrevet en grunnbok, som framstår som en oversiktsbok, og gir ikke noen dyptpløyende gjennomgang av stoffet.
Hærem og Aadnesen (2008) sammenligner barnevernundersøkelsen med forskningsprosessen, og peker på betydningen av at opplysningene er pålitelige og gyldige. De viser hvordan en systematisk datainnsamling kan være, og problematiserer hvordan barnevernarbeidere både innhenter og håndterer dataene i barnevernundersøkelsen. De gir også en innføring i ulike retninger innen vitenskapsteori som et utgangspunkt for å kunne gjøre undersøkelse i barnevernet.
Forfatterne påpeker at det handler om å være seg bevisst hvilket utgangspunkt man har, det handler om å være klar over hvordan egen forforståelse, egne verdier og egen moral, påvirker både hva en spør etter og hvordan en tolker innsamlet informasjon. Perspektivene våre begrenser oss, samtidig som de er nødvendige for å forstå.
Ved å redegjøre for noen av de ulike vitenskapsteoretiske perspektivene vil forfatterne gjøre sosialarbeideren mer bevisst på eget kunnskapssyn, og bidra til å tydeliggjøre hvilke vurderinger som ligger til grunn for beslutningene som fattes i barnevernet. De gir også en oversikt over ulike metoder for datainnsamling samt noen redskaper for analysen av datamaterialet.
Jeg synes dette er en viktig bok for barnevernsarbeidere. Den kan bidra til bevisstgjøring på hvordan en innhenter informasjon og hvordan man behandler denne informasjonen gjennom analysearbeidet og til utarbeidelse av tekst. Dokumentasjon i sakene blir stadig mer sentralt, og jeg tror at barneverntjenestene trenger hjelp til å øke kvaliteten på barnevernets tekster. Denne boken er ett bidrag til dette arbeidet.
Kvello (2007) sin bok retter seg mot barnevernsutredningen, og gir også viktige innspill til å arbeide systematisk med innsamling og analyse. Han setter undersøkelsen inn i en ramme av omfattende forskning, og gir mange gode eksempler fra praksis. Siden han selv også jobber med (vanskelige) barnevernundersøkelser, gir han et levende og troverdig bilde av de ulike utfordringene han peker på.
Kvello ser på barnets utvikling ut fra transaksjonsmodellen og skriver at denne bygger på Bronfenbrenners bioøkologiske modell. Han gir en god innføring i barns utvikling, særlig i hvordan en rekke navngitte beskyttelses- og risikofaktorer påvirker barnets utvikling og psykiske helse.
Dette kan gi viktige begreper til den utfordrende analysen i barnevernet, svært nyttige begreper for undersøkelsesrapporten, samt til tiltaksplan og evalueringsarbeidet. Videre er dette begreper det er lett å bruke i samtaler med barn og foreldre, de gir mening og er lette å forklare selv om folk ikke har sosialfaglig utdanning.
Undersøkelsesmalen som Kvello har utviklet, er ganske omfattende og detaljert og vil nok styre barnevernarbeiderens fokus på hva som bør undersøkes i langt større grad enn de to andre bøkene. Vil en slik styring føre til at man mister informasjon som man ville fått med å bruke disposisjonen til Bunkholdt og Sandbæk? Vil en slik mal gjøre barnevernarbeiderne mer instrumentelle? Krever utfylling av malen et grundigere og mer omfattende arbeid enn mange barneverntjenester har tid til?
Så vidt jeg kan forstå, er Kvello mest opptatt av mikro- og meso-nivået (fra modellen til Bronfenbrenner, se Kvello 2008:215ff). Han forholder seg lite og ingenting til ekso- og makronivået i analysene sine og i gjengivelsen av beskyttelses- og risikofaktorer. Eksempelvis kan en tenke seg at en risikofaktor knyttet til det øvrige oppvekstmiljøet (se s 32) på makronivå er innstramminger i skolen, og en beskyttelsesfaktor på makronivå kan være et demokratisk samfunn med tale- og ytringsfrihet.
Jeg synes at Kvello gir en viktig og nyttig fordypning til barneverntjenestens undersøkelse. Jeg skulle ønske at noen barneverntjenester kunne bruke malen hans systematisk over en viss tid, og gjøre en oppfølging på erfaringer, styrker og svakheter. Er den for omfattende, gir den bedre grunnlag for tiltaksplan, tiltaksarbeid og evaluering? Denne erfaringen måtte så oppsummeres i en rapport og helst i en artikkel, sånn at andre barneverntjenester kunne ta del i kunnskapen.
Diskusjon
Alle disse tre bøkene gir viktige innspill til hvordan barneverntjenesten kan gjøre gode undersøkelser og hvordan barnevernarbeidere kan forstå om barnet lever i en god nok omsorgssituasjon. Disse tre bøkene er også veldig forskjellige. Kvello og Hærem og Aadnesen er på hver sin ytterkant når det gjelder hva slags forskning de henviser til, med Bunkholdt og Sandbæk veldig nær Hærem og Aadnesen.
Kvello baserer seg nesten utelukkende på utenlandsk, ofte amerikansk forskning. Han bruker i hovedsak kontrollerte eller såkalt randomiserte evalueringsstudier eller effektstudier som kilder. Han henviser bare i liten grad til den økende forskning som er gjort blant annet av NOVA og flere av barnevernets utviklingssentre rettet mot barnevern og sosialt arbeid i Norge.
Videre legger Kvello transaksjonsmodellen til grunn for forståelsen av barns utvikling, og skriver at denne bygger videre på Bronfenbrenners bioøkologiske modell (2007:19).
Hærem og Aadnesen skriver at de tar utgangspunkt i en humanistisk/hermeneutisk og en konstruktivistisk forståelse (2004:11), altså bruker de begreper fra kvalitativ forskningsmetode.
Bunkholdt og Sandbæk plasserer seg innenfor rammen av sosialt arbeid (2008:72) og henviser mye til norsk forskning. De har laget en disposisjon for omsorgsvurdering, som de har utviklet på grunnlag av Bronfenbrenners utviklings-økologiske modell (2008:107). De fokuserer så langt jeg kan se, mye på empowerment i tiltaksarbeidet (jf. 2008:175).
Kvello på sin side argumenterer for at barneverntjenesten i større grad bør ha et evidensbasert metodereportoar. Han skriver at «brukere av ulike tjenester har krav på å få vite effekten av de tiltak som settes i verk. Det er en forutsetning for brukermedvirkning» (2007:12).
Da Kvello kom med boken sin i fjor, gikk denne mer i dybden på en del av stoffet fra Bunkholdt og Sandbæk, og ga ny kunnskap om for eksempel beskyttelses- og risikofaktorer. Ikke nødvendigvis ny kunnskap, men systematisert og detaljert på en for meg ny og veldig anvendelig måte for undervisning og kvalitetsutvikling i praksisfeltet.
Dessuten er malen for utredning bygd opp på en mer presis og detaljert, men også mer instrumentell måte enn Bunkholdt og Sandbæks disposisjon for utredning. Kvello representerer en annen måte å strukturere og systematisere kunnskap på, og bygger i stor grad på et annet kunnskapsgrunnlag enn Bunkholdt og Sandbæk.
Da jeg prøvde å finne ut hvordan Kvello ville plassere seg selv i forhold til Bunkholdt og Sandbæk, fant jeg ikke en eneste henvisning til dem på den 84 sider lange litteraturlista. Jeg fant heller ikke NOU 2000:12, eller Vogt Grinde sine betraktninger om kunnskaps-statusen til barnevernet, heller ikke til en lang rekke andre viktige bøker for barnevernarbeidet i Norge som Backe-Hansen og Havik (1997), Bunkholdt og Larsen (1995) og Killén (1994). Hva betyr det? Hva handler det om at han ikke forholder seg til kunnskap og forskning på barnevernsfeltet som har utviklet seg i Nor
