Førsteamanuensis Ger Wackers fra den tidligere Høgskolen i Narvik har i et innlegg i Khrono den 20. februar gjort seg noen betraktninger om vår kronikk Arbeidet med doktorgrader er blitt snudd på hodet publisert samme sted 9.februar.
Innlegget hans anbefales som et sjeldent godt eksempel på at angrep ikke nødvendigvis er det besteforsvar.
Lydighetskultur i arbeid med dagensdoktorgrader
Vårt tema i kronikken 9. februar var utfordringer knyttet til å redusere frafallog forsinkelser i ph.d-utdanningen. Vårt utgangspunkt var at dagens utdanning har et bredt og strategisk formål som følger klare, overordnede styringssignaler, og at ph.d-utdanning dermed har blitt noe ganske annet enn hva et doktorgradsforløp var for 20-30 år og lengertilbake.
Mens tidligere tiders doktorer nærmest var garantert en (videre) akademisk stilling når doktorgraden en eller annen gang var i havn, vil dagens ph.d-studenter etter endt forskerutdanning på 150+30 studiepoeng måtte orientere seg mot mange karriereløp isamfunnet.
Et av poengene i vår kronikk var kort å belyse de historiske utviklingstrekkene som en nøkkel til å forstå hvorfor utfordringer ved frafall- og forsinkelsesproblematikk er viktige og hva vi kan gjøre for å møte slikeutfordringer.
Nøkkelbegrepene vi valgte i vår kronikk var livsverkskultur og årsverkskultur. Begrepene har en analytisk funksjon, og er på et overordnet og generisk nivå et forsøk på å beskrive to tilnærminger til endoktorgradsutdanning.
Årsverkskulturen beskriver dagens rammebetingelser. Livsverkskulturen representerer den tradisjonelle forståelsen av et doktorgradsforløp, og som med de lange historiske røttene lever videre i beste velgående i hele spekteret av fagmiljøer også i dag.
Man kan alltid diskutere presisjonsnivået i disse to begrepene, og det gjør vi gjerne. Vi tror likevel at kulturbevissthet, sammen med kunnskap om dagens rammebetingelser for ph.d-utdanning, er nyttig for å foreby
