Diabetesforum
15.02.2018
BAKGRUNN
Nevropati er en sekkebetegnelse på en gruppe relaterte mikrovaskulære diabeteskomplikasjoner. Ved tilstanden skades nerven enten permanent eller reversibelt. Ved slik skade kan både signalhastigheten og -kvaliteten påvirkes.
Hva betyr påvirket signalkvalitet? Med dette forstår vi at nerven kan formidle feil informasjon, for eksempel at noe som vanligvis ikke ville være smertefullt, som å tråkke på en teppekant, kan utløse smerter (allodyni). Det kan også gjerne forekomme positive symptomer (eksempelvis smerte) og negative symptomer (nummenhet) samtidig.
Det autonome nervesystemet er den delen av nervesystemet som kontrollerer de fleste indre organers funksjon - motorisk, sekretorisk eller sensorisk. Majoriteten av nervefibrene i dette systemet formidler faktisk informasjon til hjernen. Det vil si at de har en viktig rolle i å opprettholde homeostasen og å sørge for at hjernen har den nødvendige kontrollen over kroppens funksjoner til enhver tid. En rekke akser i dette systemet er reflekser som registrerer tilstanden ett sted og formidler et fysiologisk tilpasningssignal - enten direkte til et annet organ eller via hjernen.
Vi kan dele det autonome nervesystemet inn i to deler med motsatt funksjon: Sympatikus og parasympatikus. Selv om det kan være enkelte forskjeller på organnivå, er det grovt sett slik at parasympatikus (i hovedsak vagusnerven) er mer aktiv ved ro, hvile og næringsoverskudd (anabol tilstand). Sympatikus aktiveres derimot ved stress, uro, anstrengelser og næringsunderskudd (katabolisme).
Det er aldri slik at de to grenene enten er på eller av. Det vil være aktivitet i begge systemene, og balansen mellom dem avgjør den fysiologiske effekten. Generelt står parasympatikus for størstedelen av finreguleringen, mens sympatikus har en mer diffus effekt på flere eller alle organsystemene samtidig. Må du springe fra en tiger i jungelen, ønsker du ikke bare hurtig hjerteaksjon; du vil gjerne samtidig ha bronkodilatasjon, skarpt syn og shunting av blod til muskler og hjerne. Og du ønsker absolutt ikke å måtte ta en pause for å late vannet! Parasympatikus tar seg av finreguleringen på organnivå når tigeren har forsvunnet.
AUTONOM NEVROPATI
På samme måte som andre nerver, kan det autonome nervesystemet rammes av nevropati. Faktisk er disse nervetrådene særlig utsatte, siden de overveiende består av tynne, umyeliniserte og derav skjøre C-fibre. Når nervefibrene skades, kan det lede til symptomer fra de fleste indre organsystemene. Vi kaller dette autonom nevropati eller dysfunksjon.
Forekomsten av autonom nevropati er trolig høyere enn det som er allment antatt. Den avhenger naturligvis mye av definisjon, hvilke tester som er utført og hvilken pasientkohort som er undersøkt. Ved diagnosetidspunkt for diabetes type 1 finner man autonom dysfunksjon hos cirka 7 %, hos en blandet gruppe cirka 30 %, mens ved komplisert diabetes som er aktuell for pankreastransplantasjon, opptil 90 % [1].
Ved diabetes type 2 er forekomsten minst like høy. Med andre ord vil alle som behandler pasienter med diabetes, komme i kontakt med autonom dysfunksjon - selv om mange av pasientene kun har milde symptomer. Siden plager relatert til alvorlig autonom nevropati er vanskelig å behandle, er den beste strategien forebygging. De viktigste risikofaktorene er dårlig blodsukkerkontroll, hypertriglyseridemi, høy kroppsmasseindeks, røyking og hypertensjon [2]. I «the Diabetes Control and Complications Trial (DCCT)» fant man at intensiv behandling av blodsukkeret ved diabetes type 1 mer enn halverte forekomsten av autonom nevropati [3].
I samsvar med forgreiningene av det autonome nervesystemet, kan vi dele autonom nevropati inn i følgende: Kardiovaskulær (kardial) autonom nevropati, gastrointestinal a
Gå til medietHva betyr påvirket signalkvalitet? Med dette forstår vi at nerven kan formidle feil informasjon, for eksempel at noe som vanligvis ikke ville være smertefullt, som å tråkke på en teppekant, kan utløse smerter (allodyni). Det kan også gjerne forekomme positive symptomer (eksempelvis smerte) og negative symptomer (nummenhet) samtidig.
Det autonome nervesystemet er den delen av nervesystemet som kontrollerer de fleste indre organers funksjon - motorisk, sekretorisk eller sensorisk. Majoriteten av nervefibrene i dette systemet formidler faktisk informasjon til hjernen. Det vil si at de har en viktig rolle i å opprettholde homeostasen og å sørge for at hjernen har den nødvendige kontrollen over kroppens funksjoner til enhver tid. En rekke akser i dette systemet er reflekser som registrerer tilstanden ett sted og formidler et fysiologisk tilpasningssignal - enten direkte til et annet organ eller via hjernen.
Vi kan dele det autonome nervesystemet inn i to deler med motsatt funksjon: Sympatikus og parasympatikus. Selv om det kan være enkelte forskjeller på organnivå, er det grovt sett slik at parasympatikus (i hovedsak vagusnerven) er mer aktiv ved ro, hvile og næringsoverskudd (anabol tilstand). Sympatikus aktiveres derimot ved stress, uro, anstrengelser og næringsunderskudd (katabolisme).
Det er aldri slik at de to grenene enten er på eller av. Det vil være aktivitet i begge systemene, og balansen mellom dem avgjør den fysiologiske effekten. Generelt står parasympatikus for størstedelen av finreguleringen, mens sympatikus har en mer diffus effekt på flere eller alle organsystemene samtidig. Må du springe fra en tiger i jungelen, ønsker du ikke bare hurtig hjerteaksjon; du vil gjerne samtidig ha bronkodilatasjon, skarpt syn og shunting av blod til muskler og hjerne. Og du ønsker absolutt ikke å måtte ta en pause for å late vannet! Parasympatikus tar seg av finreguleringen på organnivå når tigeren har forsvunnet.
AUTONOM NEVROPATI
På samme måte som andre nerver, kan det autonome nervesystemet rammes av nevropati. Faktisk er disse nervetrådene særlig utsatte, siden de overveiende består av tynne, umyeliniserte og derav skjøre C-fibre. Når nervefibrene skades, kan det lede til symptomer fra de fleste indre organsystemene. Vi kaller dette autonom nevropati eller dysfunksjon.
Forekomsten av autonom nevropati er trolig høyere enn det som er allment antatt. Den avhenger naturligvis mye av definisjon, hvilke tester som er utført og hvilken pasientkohort som er undersøkt. Ved diagnosetidspunkt for diabetes type 1 finner man autonom dysfunksjon hos cirka 7 %, hos en blandet gruppe cirka 30 %, mens ved komplisert diabetes som er aktuell for pankreastransplantasjon, opptil 90 % [1].
Ved diabetes type 2 er forekomsten minst like høy. Med andre ord vil alle som behandler pasienter med diabetes, komme i kontakt med autonom dysfunksjon - selv om mange av pasientene kun har milde symptomer. Siden plager relatert til alvorlig autonom nevropati er vanskelig å behandle, er den beste strategien forebygging. De viktigste risikofaktorene er dårlig blodsukkerkontroll, hypertriglyseridemi, høy kroppsmasseindeks, røyking og hypertensjon [2]. I «the Diabetes Control and Complications Trial (DCCT)» fant man at intensiv behandling av blodsukkeret ved diabetes type 1 mer enn halverte forekomsten av autonom nevropati [3].
I samsvar med forgreiningene av det autonome nervesystemet, kan vi dele autonom nevropati inn i følgende: Kardiovaskulær (kardial) autonom nevropati, gastrointestinal a
