- en studie av Kvalifiseringsprogrammet
Artikkelen tar utgangspunkt i det arbeidsrettede tiltaket Kvalifiseringsprogrammet. Jeg utforsker om ulikhet, i form av kulturell annerledeshet, danner grunnlag for negativ kategorisering av minoritetsdeltagere i programmet, og hvilken betydning det eventuelt får for deres aktiveringsløp. Begrepet annengjøring (othering) er et analytisk verktøy og rammeverk for å beskrive hvordan en negativ kategorisering i ujevne maktforhold kan føre til marginalisering. Empirien er kvalitative intervjuer med veiledere og uformelle samtaler med minoritetsdeltagere i programmet. Analysen viser at ulikhet i språkkunnskaper, kultur og religionsutøvelse danner grunnlag for å annengjøre deltagerne på både system-, organisatorisk og individuelt plan. Annengjøring kan påvirke aktiveringsløpet negativt ved å bidra til reduserte arbeidsmuligheter. Artikkelen viser også hvordan annengjøring kan hindre inkludering.
Ideen om at alle skal være i arbeid er grunnleggende for den norske velferdsstaten, og arbeidslinja har stått sterkt i norsk velferdspolitikk de siste tiårene (Hernes, 2011). Et av de praktiske tiltakene i arbeidslinja er Kvalifiseringsprogrammet som retter seg til sosialhjelpsmottagere. Programmet ble innført i 2007 og i årene 2015 til 2018 deltok omtrent 9000 personer i programmet (Brakalsvålet, 2019). De siste årene har andelen deltagere med minoritetsbakgrunn 1) økt, og i 2018 utgjorde de mer enn femti prosent av deltagerne (Lima & Furuberg, 2018). Økningen henger sammen med økt innvandring, og at flere personer med minoritetsbakgrunn er arbeidssøkere og mottar sosialhjelp enn i befolkningen ellers.
Generelt er arbeidsledigheten høyere blant personer med minoritetsbakgrunn (5.4 prosent), enn i den øvrige befolkningen 2) (3.8 prosent) (SSB, 2019). Årsakene til at personer med minoritetsbakgrunn har lavere arbeidstilknytning enn den øvrige befolkningen er sammensatte; det kan være flyktningbakgrunn, kort botid i landet og at lav utdanning påvirker arbeidsmulighetene negativt (Olsen, 2019). Videre kan diskriminering på arbeidsmarkedet hemme minoritetspersoners mulighet til arbeid (Midtbøen, 2015; Birkelund, Heggebø & Rogstad, 2017; Drange & Orupabo, 2018). I denne artikkelen vil jeg særlig belyse diskriminering fordi det kan medvirke til å skille mellom «oss» og «dem». En slik dikotomisering kan føre til negativ kategorisering av personer med minoritetsbakgrunn, der ulikhet eller annerledeshet kan få et negativt innhold. Negativ tilnærming til ulikhet kan få alvorlige konsekvenser fordi personer med minoritetsbakgrunn kan føle mindre tilhørighet til samfunnet, noe som kan øke risikoen for sosial ekskludering (Richmond, 2002; Lianos, 2013).
Med dette som bakteppe vil jeg (1) utforske om ulikhet, i form av kulturell annerledeshet, danner grunnlag for en negativ kategorisering av minoritetsdeltagere, og (2) hvilken betydning det eventuelt får for deres aktiveringsløp. Det empiriske materialet bygger på kvalitative intervjuer med veiledere i programmet og uformelle samtaler med minoritetsdeltagere. For å belyse problemstillingen bruker jeg annengjøring (othering) som analytisk verktøy, der «de(n) andre» er et symbolsk begrep for annengjøringen. I teoriavsnittet drøfter jeg begrepet nærmere. I korthet viser annengjøring til negativ kategorisering og til en prosess som er med på å skape et unyansert og diskriminerende skille mellom «oss» og «dem» (Lister, 2004). Annengjøring er nært beslektet med stigmatisering, og annengjøring kan forsterkes av stigmatisering av «de(n) andre» (Lister, 2004; Barter-Godfrey & Taket, 2009). Annengjøring og stigmatisering beskriver likevel forskjellige fenomener, utfra tilnærmingen til ulikhet. Ulikhet er et tvetydig, og ikke udelt negativt begrep - vi trenger ulikhet for å skape mening. Hall (1997) peker på at ulikhet gir grunnlag for utforming av språk og kultur, og hjelper oss til å utvikle en sosial identitet. Mens «de(n) andre» kan vise til ulikhet på en nøytral måte, vil stigmatisering mangle slike konnotasjoner. Gjennom å sette søkelys på annengjørende praksis kan vi motarbeide den og fremme en ikke-undertrykkende og rettighetsbasert praksis, som tar utgangspunkt i brukeres behov (Dominelli, 2002; Ife, 2012).
Kvalifiseringsprogrammet - organisatorisk ramme og tidligere forskning på programmet
Deltagelse i programmet gir rett til kvalifiseringsstønad og til en individuell plan (Sosialtjenesteloven, 2009, §35). Kommunen utbetaler kvalifiseringsstønaden månedlig, og den har preg av å være en vanlig lønn. Den individuelle planen skal ta utgangspunkt i deltagerens behov og skal skreddersys for den enkelte (Nav, 2019). Lovendringer i 2019 har ført til at programtilbudet kan inneholde ulike former for utdanning (Endringslov til Sosialtjenesteloven, 2019, §30). Den nye loven gjør det også mulig å delta i programmet i opptil to år, og deltagelse kan forlenges i inntil ett år ved særlige grunner. Tidligere varte det i 12 måneder, men kunne forlenges i opptil ett år til. Blant dem som arbeider med programmet er sosionomene i mindretall, og majoriteten av veilederne har annen faglig eller akademisk bakgrunn (Brodtkorb, 2017).
Jeg har begrenset presentasjon av tidligere forskning til studier som har satt søkelyset på veiledere og deltagere i Kvalifiseringsprogrammet. Forskning om veiledere handler først og fremst om implementering og utfordringer knyttet til tjenestelevering. Solvang (2016) drøfter veiledernes strategier for utøvelse av skjønn. Hun finner at politiske og institusjonelle rammeverk fører til at veilederne utelukkende stiller krav om aktivering, eller tilbyr tjenester som i varierende grad samsvarer med deltagernes forutsetninger, noe som kan ha negative konsekvenser for deltagernes aktiveringsløp. Brodtkorbs (2017) analyse av individuell tilpasning av tjenester i programmet viser at veiledernes kunnskapsgrunnlag, deres verdier og erfaring får stor betydning for hvordan den individuelle planen utformes, fordi det mangler klare retningslinjer. Slik praksis kan stride mot prinsippet om brukermedvirkning. Fribergs og Elgvins (2016) studie viser at språkbarrierer, veiledernes knapphet på tid og brukernes begrensede systemkunnskap også skaper utfordringer for brukermedvirkning, spesielt i møte mellom somaliske brukere og ansatte i Nav. Sanksjonering av brukere er et omstridt tema i aktiveringsfeltet, men Terum, Torsvik og Øverbye (2017) viser at veiledere i liten grad velger å sanksjonere deltagere som bryter med de kravene som er stilt.
Tidligere forskning viser at deltagerne har sammensatte problemer, og at deres liv preges av psykiske og helsemessige utfordringer og dårlig økonomi (Schafft & Spjelkavik, 2011; Ohls, 2017). Flere studier konkluderer likevel med at deltakerne synes at programmet er meningsfullt, og at minoritetsdeltagere oppgir at de har fått bedre norskkunnskaper (Reichborn-Kjennerud, 2009; Schafft & Spjelkavik, 2011; Djuve, Nielsen & Strand, 2012). Voll (2013) viser at deltagerne mener at relasjonen til veilederne er god. Hansen (2017) konkluderer at kvinnelige deltagere synes at Kvalifiseringsprogrammet gir nye muligheter, mens mannlige deltagere derimot opplever tap av status og lav selvfølelse. Røe (2011) peker på at det er sammensatte grunner til at mange minoritetspersoner forblir langtidsledige. Det skyldes mangler i strukturene og i hjelpeapparatet, men også individuelle utfordringer, slik som svake språkkunnskaper, helseproblematikk og manglende forståelse for «norske koder».
I en studie av aktiveringstiltak rettet mot kvinner med minoritetsbakgrunn har Rugkåsa (2012) tatt utgangspunkt i begrepet annengjøring. Hun kritiserer den norske velferdsstaten for å representere en enhetskultur som er lite tolerant ovenfor kulturell annerledeshet, og stiller seg kritisk til en aktiveringspraksis som har assimilerende trekk istedenfor å ha fokus på inkludering. Denne gjennomgangen av tidligere forskning viser at annengjøring fra et deltager- eller veilederperspektiv i Kvalifiseringsprogrammet er et uutforsket tema.
Teoretisk rammeverk - «de(n) andre» og annengjøring
Begrepet «den andre» er et element i annengjøring, og «den andre» er langt ifra et nytt begrep. Riggins (1997, 3) skriver at allerede Platon i sin tid brukte dette begrepet for å symbolisere forholdet mellom den som observerer; Selvet og den som blir observert, «den andre». Annengjøring kan også forstås som fordommer om andre grupper, og det kan vise til et rammeverk som beskriver prosesser og forhold som reproduserer ulikhet og marginalisering på et gruppenivå (Powell & Menendian, 2016). Andre måter å forstå annengjøring på er at det dreier seg om stereotypisering (Lister, 2004), dekontekstualisering (Sidi & Krumer-Nevo 2012) og ujevne maktforhold på forskjellige nivåer (Julkunen & Rauhala, 2013).
Stereotypisering handler om diskriminerende stempling, hvor en gruppe tilskrives «tatt-for-gitt-heter» (Lister, 2004). Pickering (2001, s.72) hevder at de samme mekanismene er til stede ved annengjøring, men i mer avansert form - det dreier seg om å redusere «de(n) andre» til et distansert objekt gjennom bruk av språk og derved utøve makt og kontroll (Pickering, 2001). Dekontekstualisering innebærer at atferd blir tatt ut sin sammenheng og blir fremstilt som generelle trekk, istedenfor å bli sett på som individuell reaksjon på enkelte hendelser (Krumer-Nevo & Sidi, 2012).
Julkunen og Rauhala (2013, 117) fremhever derimot at annengjøring er et flerdimensjonalt begrep som kan skje både på individnivå, i praktisk sosialt arbeid, og i en politisk, institusjonell og profesjonell sammenheng, slik som i et velferdssystem. På makronivå kommer annengjøring til uttrykk i form av forskjellige maktrelasjoner som ««avhengig - uavhengig» og «maktløse - mektige» og utspiller seg i en politisk sammenheng eller på andre arenaer som arbeidsmarkedet. Annengjøring på gruppenivå skjer i en kontekst av rom/sted, for eksempel i inndelinger som «privat - offentlig» eller «marginal - sentral». For å vise til ujevne maktfold på mikronivå eller individuelt plan peker annengjøring på ulikheter, for eksempel i form av «dem- oss», «ulik - lignende» og «tilbakestående - utviklet». Nivåene har en tendens til å overlappe hverandre, og de beskrevne forholdene skjer ikke utelukkende på et nivå, men kan skje samtidig på forskjellige nivåer (Julkunen & Rauhala, 2013, 117).
I følge Dominelli (2018) kan klasseforskjeller og etnisitet være et grunnlag for annengjøring. Konsekvenser av annengjøring er at det kan ha en marginaliserende effekt ved at dominerende
