Jeg har mye lettere for å mobilisere engasjement hvis jeg føler at noen andre enn meg er urettferdig behandlet, at det er noen jeg trengs for å beskytte. Da våkner det et instinkt hos meg. Anine Kierulf Førsteamanuensis, Det juridiske fakultet, UiO
Kierulf har flere ganger kritisert Det juridiske fakultetet ved UiO for blant annet mangel på raushet «og en stor grad av trynefaktor», og maktmisbruk. Hun sier til Khrono at det ikke var åpenbart for henne at hun skulle komme tilbake.
Da hun var stipendiat ved Institutt for offentlig rett fikk hun ofte høre ting som «hver gang jeg hører stemmen din på radioen blir jeg bekymret».
- Jeg opplever det som en beskjed om å sitte stille, skrive avhandlingen og holde kjeft, sa hun til Universitas i 2013.
- Jeg har opplevd en rekke eksempler på maktmisbruk, blant annet når det gjelder faglig uenighet og faglig retning, sa hun til Khrono i 2017.
Men nå har hun altså vendt tilbake til det samme instiuttet, selv om hun fortsatt skal jobbe deltid på Norsk institusjon for menneskerettigheter.
- Jeg har ikke vært her mer enn fire uker, men det inntrykket jeg fikk da jeg kom tilbake var egentlig veldig positivt, sier hun til Khrono, som møter henne på hennes nye kontor ved den tradisjonsrike universitetsplassen i Oslo.
Annen stemning enn tidligere
- Det å jobbe på universitet har noen veldig positive sider. Man står fritt i hva man vil prioritere å forske på, sier Kierulf. Dessuten liker hun å undervise, og er glad for å komme tilbake til studentene.
Hun forteller at hun ble positivt overrasket over det som opplevdes som en lettere og hyggeligere stemning enn tidligere.
Da hun snakket med Khrono i 2017 sa hun at hvis hun skulle komme tilbake til fakultetet, måtte ledere tydelig signalisere at institusjonell kritikk er positivt, og hun ønsket en kultur hvor vitenskapelige kritikk ble framsatt for å få den man kritiserte til å bli bedre.
- Jeg har hatt en rekke ubehagelige opplevelser i akademia, men de har ikke vært knyttet til kjønn. Jeg mener dette handler mer om kultur og maktstrukturer enn om kjønn, sa Kierulf da metoo sto på for fullt.
Nå er det en annen måte hun karakteriserer jussmiljøet på:
- Nav-skandalen har mobilisert veldig gode krefter her på fakultetet. De innspillene som har kommet i mediene har godt faglig fundament, kommer fra forskjellig hold, og er til dels uenig med hverandre, uten at det skaper vondt blod. Det burde jo være helt selvsagt, ettersom det er en forutsetning for hele den vitenskapelige utviklingen: Muligheten til å være uenig i sak og falsifisere andres legitime hypoteser, og være en del av et godt vitenskapelig fellesskap. Men det er jo ikke alltid tilfellet, sier hun.
Tidligere har hun kritisert akademia for å være for hårsåre og kranglete, i motsetning til i advokatverdenen.
- Da jeg var advokat var jeg vant til at faglig kunne man være rykende uenig. Man «kranglet» i retten hver dag, og likevel kunne man ha det hyggelig personlig med hverandre etterpå. Det tenkte jeg i grunnen var selvsagt. Men det var det ikke her, slik jeg oppfattet det som student og stipendiat, sier hun.
Nå ønsker hun å applaudere det hun opplever som en positiv utvikling på dette området, selv om hun erkjenner at hun kanskje er litt optimistisk og naiv - også denne gangen.
En moralsk plikt å formidle
Kierulf lar seg også begeistre av at flere på fakultetet engasjerer seg i verden rundt seg «på en måte som synes og virker inn i den off
