Temaet for antologien er ifølge innledningen «hvordan fysiske/materielle forhold ved områder og institusjoner i byen samvirker med hvordan mennesker møtes, og hvordan de deltar» (side 13). Boka retter søkelys på barn og unges hverdagsliv, deres muligheter til deltakelse og viser hvordan deres relasjoner med andre er tett sammenvevd med de fysiske eller materielle omgivelsene i hverdagslivet. Dette gjelder arenaer som skole, hjem, parker, fritid og institusjoner som barnevernet. Det synes ikke å være gitt noen presis bestilling knyttet til hvordan kapitlene skulle «skrives», det vil si om bidragene skulle omfatte ett eller flere av begrepene by, rom og sosiomaterialitet. Kanskje vokste nettopp disse begrepene frem underveis?
Innledningskapittelet av redaktørene Sæter og Seim gir en teoretisk innramming av ulike kunnskapstradisjoner og teorier knyttet til nettopp begrepene. Dette er hver for seg store forskningsfelt med ulike fagdisipliner, men som også springer ut av forskjellige kunnskapstradisjoner. Kapittelet gir ramme rundt bidragene i boka, men uten at den er tett knyttet til hvert enkelt kapittel. Det er et spennende kapittel å lese, og det står som et eget bidrag i antologien.
Det er ikke mulig å komme inn på alle kapitlene, men jeg vil nevne noen. I kapittel 6 presenterer Oddrun Sæter «Graffiti som overskridelse av 'plasslovene'», som bygger på hennes doktoravhandling fra 2003. Her presenteres et spennende metodisk grep og leseren får med seg både historikken bak graffiti og hvordan noen utvalgte teoretikere kan kaste lys over hva slags fenomen graffiti er. Et interessant spørsmål er hvordan ungdom i dag, og som selv skriver, forstår sin aktivitet? En av de unge i materialet sier selv noe om dette:
Det er sånn at de gamle hip-hop karene snakker om at 'nå er det ikke noe hip-hop kultur mer, nå er det bare folk som går rundt og maler'. Det er liksom laget seg en egen grafittikultur nå.
DET SAMME SPØRSMÅLET om forholdet mellom analytisk blikk og ungdommers forståelser dukket opp da jeg leste kapittel 3: «Strategier for stedstilhørighet blant ungdom i byer og tettsteder i endring». Kapittelet omhandler hvordan ungdom skaper sitt eget rom og befester sin stedstilhørighet. Selv om rom og sted er viktig for oss, kan det være komplisert å koble dette til konkrete barn og unge. Dette kommer tydelig fram i kapittel 5 med tittelen «Østkanten tar til gatene. Marginalitet og banalitet i Oslo». Her spør Bengt Andersen om det primært var sinna gutter fra østkanten som deltok i demonstrasjonene mot invasjonen i Gaza i 2008 eller om det var mer ad hoc - noe som skjedde der og da? Kapittelet, som baserer seg på flere feltarbeid, tar leseren med inn i et interessant landskap knyttet til kropp og stedstilhørighet. Det problematiserer «tatt for gittheter» i media, men tar også opp interessante akademiske diskusjoner. Her er det «vanlige», «ordinære» barn og ungdommer som kanskje ikke selv har sterke symboler festet ved seg, eller som selv ikke oppfatter at de er bærere av noe helt bestemt. Dette er et komplisert felt og handler også om forskeres analytiske blikk. I kapittel 6, «Rullestoler i sosiale praksiser mellom barn - et rom for muligheter» av Wenche Bekken, følger vi en jente som sitter i rullestol i hennes samhandling med andre jenter. Det er en interessant kobling mellom analytiske perspektiver og metodologi. Jeg spør meg imidlertid om forskeren underminerer makt og avmakt. Igjen dukker spørsmålet opp om hvem som ser hva. Jeg blir nysgjerrig på hvordan jenta i rullestol snakker rundt ulike situasjoner og spør meg om hvilken diskurs hun må snakke fra for å få delta. Jeg synes heller ikke det er uproblematisk når forskeren for eksempel er stille når normalitet og annerledeshet settes i spill i samtaler mellom jentene hvor forskeren er til stede. Hvem er det egentlig som bestemmer diskursen og hvilken diskurs det her snakkes fra. Og h
