Det er nyttig å høre hvordan personer utenfor sektoren oppfatter akademia. Når forfatter Jan Arild Snoen sier at mange opplever at universitets- og høgskolesektoren er frakoblet resten av samfunnet, og både Rødt-politiker Mímir Kristjánsson og Knut Olav Åmås etterlyser mer deltakelse fra forskere i offentligheten, er det i utgangspunktet noe vi bør lytte til.
Både Åmås og Kristjánsson løfter frem sekstiåtterne som en generasjon akademikere som var synlige, og som i noen grad fremdeles er synlige, i den norske offentligheten. Ifølge Åmås var, eller er, denne generasjonen kjennetegnet ved «blikket for samfunnet, ønsket om å forme samfunnet, med prosjektene sine, endre noe og være samfunnsaktør som akademiker». Åmås etterlyser de som befinner seg i aldersspennet 45-55 år, som han mener ikke når opp til dette idealet. Dette inkluderer meg, og jeg føler meg derfor truffet av det Åmås sier. Jeg deler det han beskriver som idealet for sekstiåtterne, og ønsket om å være med å forme samfunnet vårt deler jeg sikkert med mange kolleger i min generasjon.
Spørsmålet er: hvorfor når ikke min generasjon akademikere sekstiåtterne til skuldrene her?
Det er i utgangspunktet gode muligheter for meg og min generasjon til å være synlige i norsk offentlighet. Akademikere har ifølge Åmås en lettere tilgang til offentligheten enn mange andre, noe som i utgangspunktet skulle gi gode rammevilkår for samfunnsdeltakelse. Mediene er dessuten blitt flinkere til å utnytte forskeres kompetanse, som betyr at vi i dag har en mer kunnskapsbasert journalistikk enn vi hadde tidligere.
Samfunnet vil altså ha forskere. Den gode nyheten er at dette er gjensidig. Mange forskere har et sterkt ønske om å nå ut til samfunnet med sin forskning.
Ma
