Når han så blander sammen sine karakteristikker av twittersfæren med vårt innlegg, og stempler det som «uhøveleg i akademia», viser det hvor lite Mohn forstår av det feltet han nå har kastet seg inn i.
Vårt anliggende er akademisk ytringsfrihet, den som skal finne sted i redaktørstyrte medier og fora, og da ikke så mye vår egen eller rektorers frihet, men ytringsfriheten som verdi i seg selv. Uten meningsbrytning stagnerer akademia. I ethvert argument kan det være noe som ikke holder mål.
Motargumentene kan hjelpe oss til å se det, og slik øke kunnskap og innsikt. Når Mohn, i stedet for å svare oss på modent vis, påstår at vi holder oss med gisler, begår personangrep og er «uhøvelege» og «usømelege», bidrar han til det motsatte av ytringsfrihet, nemlig ytringsfrykt og selvsensur.
Vi må visst gjenta: Hvorfor er identitetskritisk kjønnsforskning (IKF), som vi har tatt initiativ til, nødvendig? Hvorfor trenger utrykket «kjønnsidentitet» å utsettes for akademisk kritikk? «Kjønnsidentitet» blir av Bufdir, (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) definert og al


































































































