Politiforum
16.02.2024
Noe har endret seg hos politiets arrester. Nå forteller de som jobber der om en arbeidshverdag med flere alvorlige episoder enn tidligere, som de ofte må takle alene.
Hva skjer i natt?» kan arrestforvarer Irene Vinje ofte tenke.
Hun har jobbet i politiet i Telemark i 17 år, og før det i flere ulike fengsler i Kriminalomsorgen. Vinje, som er utdannet fengselsbetjent, beveger seg med lette steg over det sterile gulvet mellom celledørene.
Når noen blir innbragt til arresten av politikollegaene, kan det hende hun vet hvem det er som må tilbringe noen timer eller døgn her. Vinje har god oversikt over miljøer og gjengangere. Noen ganger er noen bare ensomme og trenger en prat, andre ganger må hun irettesette.
- Jeg er veldig glad i jobben min, og føler jeg kan gjøre en forskjell. Men jeg føler meg usynlig i egen etat, sier hun.
Vinje forteller at omtrent 30 til 40 prosent av turnusen hennes baserer seg på at hun er den eneste arrestforvareren på jobb.
- Under sommerferieavviklingen i fjor hadde jeg 13 vakter på tre uker, hvorav 11 vakter var alenevakter.
Oppstår det en situasjon der hun trenger hjelp, er neste person lederen av felles straffesaksinntak (FSI), som sitter i den andre enden av bygget i etasjen over henne.
Om noen av de innsatte forsøker å skade seg selv, for eksempel ved forsøk på kutting og strangulering, er hun nødt til å få tak i FSI-lederen før hun kan gå inn i cella. Skal hun åpne døra, må de være to for å ivareta sikkerheten.
Frykten er at innen begge er på plass, kan det ha oppstått alvorlig skade hos den innsatte - eller verre.
KUTTEKNIV I BELTET
I uniformen bærer Vinje en kuttekniv. Den bruker hun om innsatte forsøker å kvele seg med teppet eller klærne sine, og trenger å komme seg løs raskt. Kniven er relativt liten, og må alltid være lett tilgjengelig om den skulle trenges når arrestforvareren er på jobb. Vinje sier at den er gull verdt, men samtidig frykter hun at hun ikke skal klare å oppdage at noe slikt er i ferd med å skje. Eller at hun kommer for sent inn for å hjelpe og få kontroll.
- Det kan være en skjortearm, sokk eller BH. Når du har opplevd en slik episode, og hjelpen er langt unna, da er sekundene lange, forteller Vinje.
På natta jobber hun, som mange andre arrestforvarere på politistasjonene i Norge, alene. Det samme i helger eller på røddager. Det er arrestforvarerens ansvar å passe på at den innsatte puster normalt, blir tilbudt mat, får juridisk riktig behandling og får ivaretatt sine rettigheter.
Hva den innsatte trenger, kan være så mangt. Men Vinje forteller at det er tøffere nå enn før, for de som sitter bak lås og slå er ofte både rusede og psykisk syke, gjerne i kombinasjon. De kan gli inn og ut av psykose, og det er slett ikke sikkert personen er syk nok til å legges inn.
Måten de reagerer på å bli innlåst på, kan være banking og skriking. Støyen slår i betongveggene i cellegangen, og gjør at det tar lang tid å skru av hodet når hun kommer hjem igjen fra jobb.
- Man kommer ikke unna for å ta en halvtimes pause. Hele kroppen er i beredskap og den kan være lenge i beredskap både før, under og etter alenevakter, sier Vinje.
Slik arrestinstruksen står i dag, er det krav om at «den enkelte arrest skal være bemannet med det antall ledende arrestforvarere og arrestforvarere som ut fra arrestens størrelse og belegg er nødvendig av hensyn til forsvarlig drift, sikkerhet og ivaretakelse av arrestantene».
Det er altså ikke krav om å være to arrestforvarere på jobb, hvis man ser bort ifra vaktsjefen på huset. I Skien møter vi også politimannen Ole Jørgen Lund som har jobbet som FSI-leder i omtrent fem år. Han forteller han kompenserer med å være nede i arresten til han får bistand fra politipatruljene om de trenger å være flere tilstede. Pandemien har kanskje endret litt trykket i arresten, tenker han. Han føler det var fullere i helgene før. Likevel, det er nok å gjøre:
? De som kommer inn er ofte en kombinasjon med rus og psykiatri. Vi føler noen ganger at vi skal være helsearbeidere uten at vi er det, så vi er veldig
Gå til medietHun har jobbet i politiet i Telemark i 17 år, og før det i flere ulike fengsler i Kriminalomsorgen. Vinje, som er utdannet fengselsbetjent, beveger seg med lette steg over det sterile gulvet mellom celledørene.
Når noen blir innbragt til arresten av politikollegaene, kan det hende hun vet hvem det er som må tilbringe noen timer eller døgn her. Vinje har god oversikt over miljøer og gjengangere. Noen ganger er noen bare ensomme og trenger en prat, andre ganger må hun irettesette.
- Jeg er veldig glad i jobben min, og føler jeg kan gjøre en forskjell. Men jeg føler meg usynlig i egen etat, sier hun.
Vinje forteller at omtrent 30 til 40 prosent av turnusen hennes baserer seg på at hun er den eneste arrestforvareren på jobb.
- Under sommerferieavviklingen i fjor hadde jeg 13 vakter på tre uker, hvorav 11 vakter var alenevakter.
Oppstår det en situasjon der hun trenger hjelp, er neste person lederen av felles straffesaksinntak (FSI), som sitter i den andre enden av bygget i etasjen over henne.
Om noen av de innsatte forsøker å skade seg selv, for eksempel ved forsøk på kutting og strangulering, er hun nødt til å få tak i FSI-lederen før hun kan gå inn i cella. Skal hun åpne døra, må de være to for å ivareta sikkerheten.
Frykten er at innen begge er på plass, kan det ha oppstått alvorlig skade hos den innsatte - eller verre.
KUTTEKNIV I BELTET
I uniformen bærer Vinje en kuttekniv. Den bruker hun om innsatte forsøker å kvele seg med teppet eller klærne sine, og trenger å komme seg løs raskt. Kniven er relativt liten, og må alltid være lett tilgjengelig om den skulle trenges når arrestforvareren er på jobb. Vinje sier at den er gull verdt, men samtidig frykter hun at hun ikke skal klare å oppdage at noe slikt er i ferd med å skje. Eller at hun kommer for sent inn for å hjelpe og få kontroll.
- Det kan være en skjortearm, sokk eller BH. Når du har opplevd en slik episode, og hjelpen er langt unna, da er sekundene lange, forteller Vinje.
På natta jobber hun, som mange andre arrestforvarere på politistasjonene i Norge, alene. Det samme i helger eller på røddager. Det er arrestforvarerens ansvar å passe på at den innsatte puster normalt, blir tilbudt mat, får juridisk riktig behandling og får ivaretatt sine rettigheter.
Hva den innsatte trenger, kan være så mangt. Men Vinje forteller at det er tøffere nå enn før, for de som sitter bak lås og slå er ofte både rusede og psykisk syke, gjerne i kombinasjon. De kan gli inn og ut av psykose, og det er slett ikke sikkert personen er syk nok til å legges inn.
Måten de reagerer på å bli innlåst på, kan være banking og skriking. Støyen slår i betongveggene i cellegangen, og gjør at det tar lang tid å skru av hodet når hun kommer hjem igjen fra jobb.
- Man kommer ikke unna for å ta en halvtimes pause. Hele kroppen er i beredskap og den kan være lenge i beredskap både før, under og etter alenevakter, sier Vinje.
Slik arrestinstruksen står i dag, er det krav om at «den enkelte arrest skal være bemannet med det antall ledende arrestforvarere og arrestforvarere som ut fra arrestens størrelse og belegg er nødvendig av hensyn til forsvarlig drift, sikkerhet og ivaretakelse av arrestantene».
Det er altså ikke krav om å være to arrestforvarere på jobb, hvis man ser bort ifra vaktsjefen på huset. I Skien møter vi også politimannen Ole Jørgen Lund som har jobbet som FSI-leder i omtrent fem år. Han forteller han kompenserer med å være nede i arresten til han får bistand fra politipatruljene om de trenger å være flere tilstede. Pandemien har kanskje endret litt trykket i arresten, tenker han. Han føler det var fullere i helgene før. Likevel, det er nok å gjøre:
? De som kommer inn er ofte en kombinasjon med rus og psykiatri. Vi føler noen ganger at vi skal være helsearbeidere uten at vi er det, så vi er veldig
