Psykisk helse
25.06.2019
- Politikerne må forstå at adopterte er andre lands barnevernsbarn. Som fosterforeldre får man all mulig hjelp, som adoptivforeldre svært lite, sier Meta Hjulstad og Diana Fynbo.
En adoptivmor og en adoptert. Meta Hjulstad og Diana Fynbo har begge følt på kroppen hvilke utfordringer som melder seg ved adopsjon. De mener det er på høy tid at det settes inn mer hjelp til adoptivfamilier, og at Norge må få et kompetansesenter for adopterte.
- På den ene siden er det viktig å ikke skremme bort noen fra å adoptere. På den andre må vi bli tydeligere på at vi ikke kan forvente at vi får barn uten behov for ekstra hjelp. Jo flere adoptivforeldre jeg kjenner, jo færre kjenner jeg som har barn som ikke trenger mer hjelp. Det betyr ikke at det ikke er håndterbart, eller at man angrer, eller at man ikke elsker barnet. Men man må være klar over at man kommer til å trenge mer hjelp enn andre foreldre, sier adoptivmor Meta Hjulstad, som har to barn fra Peru og ett fosterbarn.
Diana Fynbo ble adoptert fra Colombia ti år gammel. Hun hadde bodd på barnehjem i rundt tre år, etter at hun ble bortført fra sin biologiske familie og holdt i fangenskap i to år før hun klarte å rømme. Da hun ble adoptert til Norge, kom hun til gode og omsorgsfulle foreldre. 20 år senere fikk hun kontakt igjen med den opprinnelige familien.
Livsperspektiv
Reisen som adoptert har ført med seg store utfordringer, og hun har lenge engasjert seg i adoptivspørsmål. For tre år siden var hun med på å starte Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU). Utvalget består i dag av henne og Christina Violeta Thrane Storsve. Sammen jobber de for å øke forståelsen for adopsjon og legge til rette for samarbeid mellom adopterte, adoptivfamiliene, fagpersoner og myndigheter.
- Adopsjon må sees i et livsperspektiv. Hele familien må få den støtten og veiledningen de trenger og har krav på, sier Fynbo.
- Når man søker om å bli fosterforeldre så vet man i utgangspunktet hva det er man sier ja til. Jeg har selv jobbet på barnehjem i Norge, og sett hvordan man j
Gå til mediet- På den ene siden er det viktig å ikke skremme bort noen fra å adoptere. På den andre må vi bli tydeligere på at vi ikke kan forvente at vi får barn uten behov for ekstra hjelp. Jo flere adoptivforeldre jeg kjenner, jo færre kjenner jeg som har barn som ikke trenger mer hjelp. Det betyr ikke at det ikke er håndterbart, eller at man angrer, eller at man ikke elsker barnet. Men man må være klar over at man kommer til å trenge mer hjelp enn andre foreldre, sier adoptivmor Meta Hjulstad, som har to barn fra Peru og ett fosterbarn.
Diana Fynbo ble adoptert fra Colombia ti år gammel. Hun hadde bodd på barnehjem i rundt tre år, etter at hun ble bortført fra sin biologiske familie og holdt i fangenskap i to år før hun klarte å rømme. Da hun ble adoptert til Norge, kom hun til gode og omsorgsfulle foreldre. 20 år senere fikk hun kontakt igjen med den opprinnelige familien.
Livsperspektiv
Reisen som adoptert har ført med seg store utfordringer, og hun har lenge engasjert seg i adoptivspørsmål. For tre år siden var hun med på å starte Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU). Utvalget består i dag av henne og Christina Violeta Thrane Storsve. Sammen jobber de for å øke forståelsen for adopsjon og legge til rette for samarbeid mellom adopterte, adoptivfamiliene, fagpersoner og myndigheter.
- Adopsjon må sees i et livsperspektiv. Hele familien må få den støtten og veiledningen de trenger og har krav på, sier Fynbo.
- Når man søker om å bli fosterforeldre så vet man i utgangspunktet hva det er man sier ja til. Jeg har selv jobbet på barnehjem i Norge, og sett hvordan man j
