Fagpressenytt

Tre kvarter etter avtalt tid suser hun lett inn gjennom dørene på Kulturhuset i Oslo. Rekker frem hånden mot fotografen og sier: - Hei, jeg er Salamatu, men alle kaller meg Sally.
Henvendt til meg unnskylder hun seg for at hun er sen på grunn av en fysioterapitime hun hadde forvekslet tiden på, og som er helt nødvendig for at kroppen skal fungere resten av dagen. Så smiler hun bredt og gjentar det hun har skrevet på melding mange ganger etter at vi spurte om å få møte henne:
- Tusen takk for at dere spurte meg om å gjøre dette intervjuet. Det er så kult!
Sally liker å være i fokus. Sier hun alltid har likt oppmerksomhet. Det er lett å forstå hva hun mener når vi sekunder senere har beveget oss ut på gata for å ta bilder. Raskt tar hun kontrollen. Hodet opp, rumpa frem i stolen, armene i ulike positurer. Alt skal være perfekt.
Grimasene hun har lekt med mot kameraet, mens fotografen sier han bare tester lyset, glir plutselig over i et undrende uttrykk:
- Vent litt. Jeg får se bildene før dere velger hvilke som skal trykkes, sant?
- Det vet jeg ikke om vi kan love, men teksten skal du få se.
- Oh My God! Tuller du? Dere kan jo ikke gjøre det! Det er jo selveste Salamatu Kamara dere tar bilder av!
Så kommer latteren. Rungende.
Hjertelig. Slik at den fyller hele Youngstorget.
- Neida. Det går nok fint. Hun liker å ha kontrollen over eget liv. Kun én vil hun dele den med: Gud. Han stoler hun fullt og helt på. Da fotografen ber henne om å lukke øynene og tenke på den personen som gjør henne glad, sier hun:
- Da tenker jeg på Jesus. My man, in my heart. Han har en mening med alt i mitt liv, smiler hun.

Skutt på mammas rygg
Sally ble født under borgerkrigen i det vestafrikanske landet Sierra Leone. Som toåring klamret hun seg fast til morens rygg da de rømte fra skuddsalver. Tre kuler traff ryggen til Sally. Lenge var det usikkert om hun i det hele tatt ville overleve. Noe hun gjorde, men med varige lammelser.
Framtidsutsiktene i borgerkrigen som ryggmargsskadet toåring var så dårlige at familien kontaktet Sallys onkel som i mange år hadde bodd i Rakkestad i Østfold. Derfra startet prosjektet «Få Sally til Norge». Det fikk Sally på et fly til Norge som treåring. Til onkelen hun i dag kaller pappa og fortsatt bor sammen med.
- Jeg hadde mest sannsynlig ikke hatt de samme hjelpemidlene, godene eller det samme livet som jeg har nå dersom jeg hadde blitt igjen i Sierra Leone. Jeg hadde mest sannsynlig ikke hatt de samme målene og de samme ambisjonene heller, for det er jo en helt annen struktur der, ikke sant. Så der er jo drømmer og håp annerledes.
Ifølge Sally hadde Gud en mening med dette.
- Jeg tror at Gud har en plan for alt, og Gud har en plan for alles liv og ting skjer fordi det skal skje.
Latteren runger ut over lokalet noen sekunder, før hun ser meg rett i inn øynene, som for å overbevise meg:
- Jeg prøver alltid å bare leve etter det mottoet at når Gud sier at ting skal skje, så skjer det. Jeg trenger ikke stresse over noen ting fordi, He's got my back.

Samtalen med Gud
Samtidig har Sally også undret på hvorfor hun fikk denne starten på livet.
- Jeg har jo hatt veldig mange samtaler med Gud opp igjennom tidene, litt sånn der: «Hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg, liksom? ! » Men så får jegalltid den bekreftelsen når noe skjer som gjør at jeg i stedet tenker: �