- Jeg håper forestillingen kan bidra til at menn ikke føler seg så himla ensomme, sier danseren.
When Boys Cry var egentlig ikke ment for publikum. Den var et forsøk på å forklare de nærmeste hva han hadde opplevd. Men kunsten lever sitt eget liv. Oppsetningen bevegde seg raskt fra lukkede rom, til åpne visningsarenaer, og ut i skolen gjennom Den kulturelle skolesekken. For Thomas gjorde den noe psykiatrien aldri klarte:
- Prosjektet har vært nødvendig for meg. Arbeidet med forestillingen har bidratt til at jeg har kunnet kjenne eierskap til kroppen min igjen, noe psykologhjelp aldri klarte, sier Thomas, som understreker at han har fått veldig god hjelp av helsevesenet.
Tilbakemeldingene og støtten fra publikum har vært overveldende. I positiv forstand.
- Det har vært veldig befriende å stikke hull på bobla, kaste den ut på gulvet og si at sånn var det. Det er lettere for meg å puste nå, fordi folk veit. Hele livet har jeg unngått enkelte situasjoner, for å slippe spørsmål om hva som er galt med meg.
Bruke