Fagbladet
19.06.2017
Han framstår mild i form, men må som ny 2. nestleder i LO også være sterk i sak. Roger Haga Heimli er bekymret for at det kan bli færre organiserte i framtidas arbeidsliv.
En hedersmann,» var det noen som hvisket oss i øret før møtet med Heimli, mens andre understreket at «han har hjertet på rett plass og lytter til andre» og «absolutt ikk e er en løs kanon på dekk! Han tenker før han snakker. » For Roger Haga Heimli liker seg best når partene i det norske arbeidslivet følger reglene de er enige om, til felles beste for økonomi og arbeidsliv. Men han er klar over at det kan bli mer konfliktfylt med et arbeidsliv i rask endring.
HEIMLI HAR KLASSEPERSPEKTIVET i ryggmargen. Fyllingsdalen, hjemme i Bergen, var så todelt, forteller han, at noen borettslag var velstående, mens andre rett bortenfor var belastet, og om han gikk fra den ene blokka til den andre, var det som å tre inn i ulike verdener. Heimlis far jobbet på ubåtbunker som sandblåser. Moren jobbet i butikk.
- Det var et merkelig system på ungdomsskolen. Klassene var sammensatt etter hvilket borettslag vi bodde i. Det ble diskutert den gangen, og det reflekterer debatter vi ser i Oslo i dag, sier Heimli.
På videregående fullførte han ett år på handel og kontor, før han fant ut at dette overhodet ikke var noe for ham og tuslet ned på arbeidskontoret og fikk jobb i et flyttebyrå. Etter hvert havnet han på et arbeidsmarkedstiltak i Bergen kommune og begynte i Vann- og avløpsseksjonen. Der fikk han etter hvert fast ansettelse. Det vil si, den jobben hadde han ikke fått uten at den lokale tillitsvalgte tok grep.
- Seksjonen hadde rotet bort søknaden min, men da kom fagforeningen inn og banket i bordet og krevde at de ryddet opp. Da skjønte jeg betydningen av kollegaer, og da fikk jeg respekt for fagbevegelsen. Jeg var ung, uerfaren og ikke engang medlem. Likevel tok de sa
Gå til medietHEIMLI HAR KLASSEPERSPEKTIVET i ryggmargen. Fyllingsdalen, hjemme i Bergen, var så todelt, forteller han, at noen borettslag var velstående, mens andre rett bortenfor var belastet, og om han gikk fra den ene blokka til den andre, var det som å tre inn i ulike verdener. Heimlis far jobbet på ubåtbunker som sandblåser. Moren jobbet i butikk.
- Det var et merkelig system på ungdomsskolen. Klassene var sammensatt etter hvilket borettslag vi bodde i. Det ble diskutert den gangen, og det reflekterer debatter vi ser i Oslo i dag, sier Heimli.
På videregående fullførte han ett år på handel og kontor, før han fant ut at dette overhodet ikke var noe for ham og tuslet ned på arbeidskontoret og fikk jobb i et flyttebyrå. Etter hvert havnet han på et arbeidsmarkedstiltak i Bergen kommune og begynte i Vann- og avløpsseksjonen. Der fikk han etter hvert fast ansettelse. Det vil si, den jobben hadde han ikke fått uten at den lokale tillitsvalgte tok grep.
- Seksjonen hadde rotet bort søknaden min, men da kom fagforeningen inn og banket i bordet og krevde at de ryddet opp. Da skjønte jeg betydningen av kollegaer, og da fikk jeg respekt for fagbevegelsen. Jeg var ung, uerfaren og ikke engang medlem. Likevel tok de sa


































































































