- Jeg kan ikke forstå hvorfor verden ignorerer oss, hvorfor USA og Europa lar Bashar al-Assad ødelegge Syria uten å gripe inn, sier Safa Faki oppgitt.
Safa og hennes familie måtte flykte til Atmeh etter at hjembyen Aleppo ble for farlig. Oljefat fylt med sprengstoff og metallskrot, kastet på slump fra helikopter, var den nye metoden den syriske hæren brukte for effektivt å drepe sivile. Noe skrekkslagne innbyggere i Aleppo måtte venne seg til.
Sivile mål viste seg under krigens første år å være Assads strategi for å motvirke en arabisk vår i Syria.
Men Atmeh er heller ikke noe risikofritt tilfluktsted for Safas familie.
Det overfylte sykehuset er underbemannet og mangler utstyr og medisiner. Det er overfylt med pasienter, alle så hardt skadet at legene ikke vet hvem de skal behandle først.
Smertene som lyser ut av øynene til den unge opprørssoldaten, som må amputere beinet uten bedøvelse, biter seg fast på min netthinne.
En elendighet så dyp at den er vanskelig å fatte.
Hva kan bli verre enn dette, tenker jeg, samtidig som jeg fotograferer mannens smertefylte blikk.
Men det blir verre.
Mye verre.
Seks år med krig
Dagen etter blir sykehuset angrepet. Bygningen ble truffet av tre raketter, samtidig som personale og pasienter desperat flyktet for livet.
Naivt hadde jeg trodd at sykehus skulle være fristed, altfor sårbare og uskyldig til å