Høyres landsmøte vedtok nylig at Norge bør reagere mot land som nekter å ta imot flyktninger som returneres fra Norge ved å stanse bistand. Dette er nytt sammenlignet med en strategi fra 2012, da partiet slo fast at betingelser knyttet til bistanden [må] fristilles fra giverlandenes egeninteresser. Det nye er imidlertid ikke at bistand nå søkes brukt til å fremme egne interesser, men at en slik praksis igjen er blitt politisk eksplisitt og legitimt, nå med flyktningpolitikk som omdreiningspunkt.
Skjøvet under teppet
I bistandens første tiår var de nasjonale egeninteressene tydelige, men omdiskutert, fordi bistanden var forventet å gå til rene utviklingspolitiske formål og ble besudlet av nasjonale interesser. Praksisen med å binde bistand til norske bedrifter ble avviklet av regjeringen Bondevik I på slutten av 90-tallet. Det ser ut til å ha dempet debatten, noe som kanskje passet godt for de ivrigste deltakerne i debatten: ideelle organisasjoner. Størstedelen av støtten de lever av, er nemlig fortsatt bundet til norske orgnaisasjoner.
Under den rødgrønne regjeringen ble dilemmaet skjøvet under teppet. Jonas Gahr Støre insisterte på synergier mellom norske og fattige lands interesser, og opphevet skillet mellom norske verdier og interesser under stikkordet engasjementspolitikk som var tenkt å favne begge deler. Erik Solheim satset på miljø og klima, hvor det er lett �
