Fagbladet
20.02.2017
Katja måtte tilbake til 1537 for å vekke konkurranseinstinktet.
Foran hundretusener av tv-seere sa Katja Kålheim at dette skulle hun kjempe for.
I NRK-serien Anno ble hun og 13 andre deltakere tatt med på en reise fra 2016 til 1537. De lærte gamle håndverksfag, og de lærte noe om seg selv.
Hun har bodd i Norge de siste 20 årene, men føler seg finsk. Hvis noen skulle finne på å spørre om det er på tide å bytte statsborgerskap med et norsk, er svaret: Aldri!
Men det er i Sverige hun er født. Og nettopp historien som førte til at foreldrene hennes var akkurat der akkurat da, er en historie som har preget henne og holdningene hennes, og som fortsatt gjør det.
I 1968 står en godt voksen mann på kaia i finske Turku og gråter. Han har akkurat sagt farvel til datteren og svigersønnen som er på vei til Sverige og en jobb på bilfabrikken der.
Mens tårene fortsetter å piple ut av øyekrokene, tenker han på den harde tida ved fronten og alt han har ofret for et fedreland som ikke er i stand til å tilby arbeid til generasjonen etter ham. Det er derfor han gråter.
Noen år senere får mannen et barnebarn som skal hete Katja.
- JEG HUSKER IKKE SÅ MYE fra tida i Sverige. Jeg var bare tre år da vi flyttet tilbake til Finland, forteller hun.
Men hun husker hvordan de etablerte seg på et småbruk, hvordan faren jobbet på den lokale Saab-fabrikken, mens mora sto for mye av gårdsdriften.
- Som barn hjalp jeg til på gården. Jeg husker hvordan alle var velkommen innom. Hvis noen var sultne, så delte mor og far med dem, selv om de slett ikke levde i overflod selv.
- De hadde lært fra sine foreldre å jobbe hardt for at deres barn skulle få det litt bedre enn dem selv, de hadde lært at selv om du ikke var rik på penger og posisjoner, så var du et like verdifullt menneske som alle andre.
Gå til medietI NRK-serien Anno ble hun og 13 andre deltakere tatt med på en reise fra 2016 til 1537. De lærte gamle håndverksfag, og de lærte noe om seg selv.
Hun har bodd i Norge de siste 20 årene, men føler seg finsk. Hvis noen skulle finne på å spørre om det er på tide å bytte statsborgerskap med et norsk, er svaret: Aldri!
Men det er i Sverige hun er født. Og nettopp historien som førte til at foreldrene hennes var akkurat der akkurat da, er en historie som har preget henne og holdningene hennes, og som fortsatt gjør det.
I 1968 står en godt voksen mann på kaia i finske Turku og gråter. Han har akkurat sagt farvel til datteren og svigersønnen som er på vei til Sverige og en jobb på bilfabrikken der.
Mens tårene fortsetter å piple ut av øyekrokene, tenker han på den harde tida ved fronten og alt han har ofret for et fedreland som ikke er i stand til å tilby arbeid til generasjonen etter ham. Det er derfor han gråter.
Noen år senere får mannen et barnebarn som skal hete Katja.
- JEG HUSKER IKKE SÅ MYE fra tida i Sverige. Jeg var bare tre år da vi flyttet tilbake til Finland, forteller hun.
Men hun husker hvordan de etablerte seg på et småbruk, hvordan faren jobbet på den lokale Saab-fabrikken, mens mora sto for mye av gårdsdriften.
- Som barn hjalp jeg til på gården. Jeg husker hvordan alle var velkommen innom. Hvis noen var sultne, så delte mor og far med dem, selv om de slett ikke levde i overflod selv.
- De hadde lært fra sine foreldre å jobbe hardt for at deres barn skulle få det litt bedre enn dem selv, de hadde lært at selv om du ikke var rik på penger og posisjoner, så var du et like verdifullt menneske som alle andre.
