Arkitektur N
06.02.2017
Oppdragsgiver Martin Eia-Revheim forteller om arkitekturen i Sentralen, om hva Oslo trenger, om gipsplater og funksjonærestetikk, medvirkning og behovet for å holde ting enkelt i komplekse prosesser. Intervju ved Ivar Winther.
Sentralen oppsto som en følge av at Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Øvre Slottsgate 3 og Tollbugata 30 i 2007. Kjøpet var å betrakte som en ren investering. Etter hvert kom ideen om å bruke huset som en del av stiftelsens allmennyttige virksomhet og lage et hus for kulturproduksjon og samfunnsinnovasjon. Siden Sentralen åpnet i mars 2016, har stedet etablert seg som en plattform for sosialt entreprenørskap, et samlingspunkt for små og halvsmå kulturorganisasjoner og et valfartssted for kulturinteresserte osloboere.
Martin Eia-Revheim var med på å starte utestedet Blå i 1998, og har vært leder for Kongsberg Jazzfestival, orkestersjef i Kringkastingsorkesteret og direktør i Norsk Musikkinformasjon. Siden 2011 har han jobbet for Sparebankstiftelsen. Vi tusler gjennom komplekset, og Eia-Revheim snakker seg varm om når de ulike byggene ble oppført, hvem som har eid dem og hva de ulike rommene har blitt brukt til.
- Jeg synes det er gøy med litt historie. Ikke minst i en større debatt om kulturhus og scener. Det har vært et ekstremt fokus på nybygg og signalbygg, som i alle sine forsøk på å være unike ser nesten helt like ut. De har vært igjennom så mange kompromisser i kommunestyrene i alle de årene man har jobbet med det, at det ikke har blitt det ideelle scenehuset de ønsket seg da prosessen startet. Og femti meter unna er det gjerne et lokalt spikerverk eller annen industri som kjennetegner kommunen, som står ubrukt.
Eia-Revheim forklarer at ideen om å gjøre et banklokale om til et flerbrukshus ble møtt med en viss skepsis. Det er et bankbygg som er bygget i en tid da banker først og fremst uttrykte lukkethet og trygghet. Det ville by på utfordringer å møte praktiske behov, som innlasting av sceneutstyr. Mange mente det ville bli umulig.
- I utgangspunktet er det jo ikke et veldig dynamisk bygg. Men med litt fintenking har vi løst det ganske godt.
Stiftelsen gjennomførte en omfattende medvirkningsprosess med over 200 intervjuer. De som deltok var bl.a. musikere, restaurant- og utelivsfolk, lydfolk som har erfaring med logistikk, lyd- og lysteknikere som har reist mye, frivilligsektoren, kunstnere og andre med erfaring med flerbrukshus, som Mesh og Kulturhuset. Hensikten var å finne ut hvilke behov Sentralen burde dekke, og hvordan det kunne gjennomføres.
- Vi spurte dem, hva ville du gjort hvis du var oss? Hva tror du Oslo trenger? Denne type spørsmål balet vi med lenge. Vi lagde også en pilot med ca. femti mennesker i åpent landskap, der vi fikk testet ut alle mulige hverdagslige ting, som møteromsregime, åpenhet på kortsystemer, rydding, resepsjonstjenester, alt sånt småplukk. Og nettopp det småplukket er det som ofte glemmes. Mange prosjekter har en tendens til å være altfor visjonære altfor lenge. D
Gå til medietMartin Eia-Revheim var med på å starte utestedet Blå i 1998, og har vært leder for Kongsberg Jazzfestival, orkestersjef i Kringkastingsorkesteret og direktør i Norsk Musikkinformasjon. Siden 2011 har han jobbet for Sparebankstiftelsen. Vi tusler gjennom komplekset, og Eia-Revheim snakker seg varm om når de ulike byggene ble oppført, hvem som har eid dem og hva de ulike rommene har blitt brukt til.
- Jeg synes det er gøy med litt historie. Ikke minst i en større debatt om kulturhus og scener. Det har vært et ekstremt fokus på nybygg og signalbygg, som i alle sine forsøk på å være unike ser nesten helt like ut. De har vært igjennom så mange kompromisser i kommunestyrene i alle de årene man har jobbet med det, at det ikke har blitt det ideelle scenehuset de ønsket seg da prosessen startet. Og femti meter unna er det gjerne et lokalt spikerverk eller annen industri som kjennetegner kommunen, som står ubrukt.
Eia-Revheim forklarer at ideen om å gjøre et banklokale om til et flerbrukshus ble møtt med en viss skepsis. Det er et bankbygg som er bygget i en tid da banker først og fremst uttrykte lukkethet og trygghet. Det ville by på utfordringer å møte praktiske behov, som innlasting av sceneutstyr. Mange mente det ville bli umulig.
- I utgangspunktet er det jo ikke et veldig dynamisk bygg. Men med litt fintenking har vi løst det ganske godt.
Stiftelsen gjennomførte en omfattende medvirkningsprosess med over 200 intervjuer. De som deltok var bl.a. musikere, restaurant- og utelivsfolk, lydfolk som har erfaring med logistikk, lyd- og lysteknikere som har reist mye, frivilligsektoren, kunstnere og andre med erfaring med flerbrukshus, som Mesh og Kulturhuset. Hensikten var å finne ut hvilke behov Sentralen burde dekke, og hvordan det kunne gjennomføres.
- Vi spurte dem, hva ville du gjort hvis du var oss? Hva tror du Oslo trenger? Denne type spørsmål balet vi med lenge. Vi lagde også en pilot med ca. femti mennesker i åpent landskap, der vi fikk testet ut alle mulige hverdagslige ting, som møteromsregime, åpenhet på kortsystemer, rydding, resepsjonstjenester, alt sånt småplukk. Og nettopp det småplukket er det som ofte glemmes. Mange prosjekter har en tendens til å være altfor visjonære altfor lenge. D
