Fagpressenytt

– Da jeg begynte å fotografere i 14–15-årsalderen, var det naturbilder jeg tok. Veldig tradisjonelle naturbilder av edderkoppnett, blomster, fugler og landskap. Jeg hadde lyst til å gå tilbake til det, men ikke å fotografere samme type bilder. Jeg ville at mennesker skulle være med i bildene på en eller annen måte. En gang jeg kjørte over Hardangervidda, så jeg mange små varder som turister hadde satt opp langs veien ved Ørteren. Jeg tok noen bilder, og da slo det meg at jeg kunne prøve et prosjekt der jeg fotograferer mennesker som en del av landskapet.
– Hvordan fant du formen på hvordan bildene skulle se ut?
– Jeg prøvde meg litt frem for å finne en identitet i prosjektet. Etter hvert fotograferte jeg kun på selve platået. Jeg så på det flate landskapet nærmest som en scene der folk utfolder seg. I tillegg laget jeg noen dogmer, eller hva du skal kalle det, for hvordan jeg ville at bildene skulle være. Jeg var ganske konsekvent på at jeg fotograferte litt på avstand, slik at folka ble som brikker i landskapet.