LO-Aktuelt
11.10.2025
Helsefagarbeideren trodde hun skulle få ros for å ha sagt fra.
Før hun starter i den nye jobben, gleder Linn Catalina Brevikaas Ertsås seg til å kunne ta med beboerne i bofellesskapet ut på tur og ulike aktiviteter. Som helsefagarbeider har hun i flere tidligere jobber måttet «shoppe» vakter for å spe på deltidsstillinger.
Nå føler Ertsås at hun har skutt gullfuglen med en 100 prosent fast stilling ved den tilrettelagte boligen for psykisk utviklingshemmede i Inderøy kommune i Trøndelag.
Men når første arbeidsdag kommer 1. august i fjor, merker hun fort at ikke alt er som hun har sett for seg på den nye arbeidsplassen.
Stolt av yrket sitt
Helsefagarbeideren har mange års erfaring fra helsevesenet, både fra Østlandet og Trøndelag.
- Jeg elsket jobben min og hadde så yrkesstolthet da jeg flyttet hit. Helsefagarbeid var liksom en del av min identitet, sier Ertsås, som er medlem av Fagforbundet.
Hun har alltid vært opptatt av faglighet, av at ting skal gjøres etter boka. På tidligere arbeidsplasser var det en tydelig forventning om at de ansatte skulle melde avvik hvis noe ikke var som det skulle.
- Den hadde jeg på en måte fått intravenøst i kroppen, forteller hun.
Begynner å stille spørsmål
Blant annet vet hun fra da hun jobbet med psykiatri, at det er strenge regler for å bruke tvang mot pasienter eller beboere. Dette har hun i bakhodet når hun oppdager hvordan ting gjøres på hennes nye arbeidsplass. For eksempel låses mat, brus og bankkort til forskjellige beboere inn, sånn at de ikke har fri tilgang til eiendelene sine.
- Så tenker jeg «er det lov»? sier Ertsås.
Skal ha vedtak om tvang
Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven kan ikke ansatte bruke tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede personer uten et vedtak. Vedtaket skal være godt begrunnet, og kan bare gjelde for inntil tolv måneder om gangen.
Et tiltak kan defineres som tvang eller makt selv om brukeren ikke gjør motstand mot det. Dette gjelder dersom det er så inngripende at en person normalt ville ha motsatt seg det. Det skriver Helsedirektoratet i et rundskriv om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming.
«Å låse inn mat, drikke, godteri, tobakk, datamaskin mv., eller på annen måte oppbevare slike ting utenfor personens rekkevidde i kortere eller lengre perioder, må dermed regnes som tvang eller makt uavhengig motstand», står det i rundskrivet.
Linn Catalina Brevikaas Ertsås er kjent med disse reglene. Hun begynner etter hvert å stille spørsmål ved praksisen med å låse inn beboernes ting, og etterlyser vedtak om tvangen hun mener foregår. Hun reagerer også på andre tiltak overfor beboere som hun mener er uforsvarlige, og det hun mener er brudd på taushetsplikt og personvern.
Opplever å ikke bli hørt
Ertsås forteller at hun først forsø-ker å ta opp bekymringene sine direkte med kolleg
Les opprinnelig artikkelNå føler Ertsås at hun har skutt gullfuglen med en 100 prosent fast stilling ved den tilrettelagte boligen for psykisk utviklingshemmede i Inderøy kommune i Trøndelag.
Men når første arbeidsdag kommer 1. august i fjor, merker hun fort at ikke alt er som hun har sett for seg på den nye arbeidsplassen.
Stolt av yrket sitt
Helsefagarbeideren har mange års erfaring fra helsevesenet, både fra Østlandet og Trøndelag.
- Jeg elsket jobben min og hadde så yrkesstolthet da jeg flyttet hit. Helsefagarbeid var liksom en del av min identitet, sier Ertsås, som er medlem av Fagforbundet.
Hun har alltid vært opptatt av faglighet, av at ting skal gjøres etter boka. På tidligere arbeidsplasser var det en tydelig forventning om at de ansatte skulle melde avvik hvis noe ikke var som det skulle.
- Den hadde jeg på en måte fått intravenøst i kroppen, forteller hun.
Begynner å stille spørsmål
Blant annet vet hun fra da hun jobbet med psykiatri, at det er strenge regler for å bruke tvang mot pasienter eller beboere. Dette har hun i bakhodet når hun oppdager hvordan ting gjøres på hennes nye arbeidsplass. For eksempel låses mat, brus og bankkort til forskjellige beboere inn, sånn at de ikke har fri tilgang til eiendelene sine.
- Så tenker jeg «er det lov»? sier Ertsås.
Skal ha vedtak om tvang
Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven kan ikke ansatte bruke tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede personer uten et vedtak. Vedtaket skal være godt begrunnet, og kan bare gjelde for inntil tolv måneder om gangen.
Et tiltak kan defineres som tvang eller makt selv om brukeren ikke gjør motstand mot det. Dette gjelder dersom det er så inngripende at en person normalt ville ha motsatt seg det. Det skriver Helsedirektoratet i et rundskriv om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming.
«Å låse inn mat, drikke, godteri, tobakk, datamaskin mv., eller på annen måte oppbevare slike ting utenfor personens rekkevidde i kortere eller lengre perioder, må dermed regnes som tvang eller makt uavhengig motstand», står det i rundskrivet.
Linn Catalina Brevikaas Ertsås er kjent med disse reglene. Hun begynner etter hvert å stille spørsmål ved praksisen med å låse inn beboernes ting, og etterlyser vedtak om tvangen hun mener foregår. Hun reagerer også på andre tiltak overfor beboere som hun mener er uforsvarlige, og det hun mener er brudd på taushetsplikt og personvern.
Opplever å ikke bli hørt
Ertsås forteller at hun først forsø-ker å ta opp bekymringene sine direkte med kolleg
