Fagpressenytt

En dag leste forsker Helga Eggebø en fagartikkel som fikk henne til å gråte på kontoret. «Mamma fikk demens», sto det i første setning. Grepet av teksten skrev hun om den på bloggen sin. Refleksjonen hennes ble plukket opp av debattredaksjonen i Bergens Tidende, og snart var den ‘gått viralt' og er lest av 50 000 personer til nå. Hun undret:
«Dei tekstane eg har skrive for å vera smart og bli kjend, har fått skuffande lite respons», skrev sosiologen og aldersforskeren ved Nordlandsforskning og luftet frustrasjonen - eller lettelsen - i Forskerforums spalter før jul. Med artikkelen om demens var noe annerledes. «Fleire har kontakta meg direkte og fortalt at dei har blitt djupt rørte av teksten», skrev hun. Var det mulig å være forsker og i tillegg nå ut på en mer direkte, personlig måte?

Sjangerblanding
Nå er hun på tur i Bodømarka, i mørketidas særegne nyttårssol, og forteller hvordan hun har erfart å utforske egen skrivepraksis, om å ‘vende seg i en annen retning':
- Tidligere har jeg vært veldig klar over at man må publisere for å få jobb, og at det er et veldig strengt hierarki over hva som teller, og hva som ikke gjør det. Jeg hadde en tydelig ambisjon: Nå skal jeg analysere dette datasettet, så skal jeg være førsteforfatter på en internasjonal publikasjon i dette anerkjente tidsskriftet om aldring, og det skal bli bra. Det blir bra for karrieren, og det skal bli interessant. Og så - ja, etter det har jeg gjort meg mange erfaringer som har bidratt til en nytenking om dette.
De lite strategiske, lystbetonte, kortere artiklene - gjerne på norsk, drevet av eget engasjement - var de som ga gjenklang:
- De gangene jeg har en sånn sterk følelse av at jeg har dette å melde. Fordi det brenner. Jeg bare må skrive det, fordi dette er viktig. Fordi dette har rørt ved meg. Når jeg kjenner at dette må ut, dette vil ut. Min erfaring er at det fanger leseren. Sånn er det vel med litteratur på tvers av sjanger, sier Eggebø.
Og nettopp sjangerblandingen i eget virke har blitt en nøkkel:
- For meg er det å skrive akademiske artikler for snevert til å holde koken, forteller hun.
- Den IMRaD-strukturen synes jeg er helt drepen.
Forskerstemmen
IMRaD, altså Introduksjon, Metode, Resultat og (and) Diskusjon: Den vedtatte strukturen for den gjengse forskningsartikkel, adoptert fra naturvitenskapen, har med årene fått forrang i nærmest all forskningslitteratur. «Gitt dagens oppskriftsmessige fremstillingsform, kunne forskerstemmen like gjerne tilhørt en maskin», skrev Øyunn Syrstad Høydal, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet, nylig i Morgenbladet. Hun var frustrert over modellen og etterspurte en ny vår for essayformen, egne perspektiver, og