Arbeidsmanden
11.01.2025
Albert Hæhre har drevet bedrift etter én regel: Alle har rett til arbeid, også dem som ikke er skoleflinke.
På et kontor i Vikersund, med Tyrifjorden på den ene siden og ei slette med skuffer, grabber og anleggsmaskiner på den andre, sitter han som for 50 år siden startet et eget sprengningsfirma.
Skolen var vel og bra den, men hvorfor skulle han kaste bort tida på teori når han kunne bruke kroppen til å grave og stikke, kjøre maskiner og finne opp nye måter å sprenge på samtidig som han tjente penger - faktisk masse penger?
Albert Hæhre er nå 70 og har overlatt sjefsrollen i entreprenørselskapet Hæhre til sønnen Lars. Selv leder han den delen av firmaet som driver med eiendom, og sitter selvsagt i styret.
Derfra, og fra «hovedbølet» i Vikersund, har han god oversikt over hva som rører seg i bransjen. Og han er forbanna.
På Jonas og Tonje, Peggy og resten av dem han mener river ned ideologien han vokste opp med og har bygd livsprosjektet sitt på.
- Når vi har politikere som diskriminerer praktikerne - de unge som vil ut og svette, men ikke er så flinke i teori - provoserer det meg.
Han legger trykket på v-en i ordet. - Det provoserer meg noe voldsomt.
Fra skole til salver
Med sin blanke skalle og kraftige never - dem han med jevne mellomrom dunker ned i bordet på møterommet vi sitter i - kan han absolutt virke litt amper.
Eller er han bare sjenert? Det tar en halvtime før blikket fester seg og ansiktet blir avslappet. Smilet kommer fram, av og til en latter.
Men først er han sammenbitt, han vil ha fram et poeng. Han begynner med en historie:
En gang, kan det ha vært 16-17 år siden, hadde han en ansatt som kom inn på kontoret og sa at han måtte slutte. Sønnen på 12 år hadde ADHD og nå hadde det blitt for mye for kona der hjemme - hun klarte ikke håndtere den urolige guttungen og han fungerte ikke på skolen.
«Ta ham med på jobb, da», sa sjefen, og halte og dro i et par regler så sønnen kunne bli med på sprengning et par ganger i uka.
Tavle og alfabet ble byttet ut med høye smell og grus som sprutet.
- Gutten utvikla seg noe voldsomt. Da han var 20 år, starta han et sprengningsfirma for seg selv, forteller Albert Hæhre.
Selv var han med onkel Olav ut i lastebilen fra han var to år. Heller det enn å stå i løpestreng hjemme på tunet hos moren, som ikke visste hva ellers hun skulle gjøre med den energiske gutten.
Da han var fem, fikk han kjøre lastebilen selv. Og en dag på skolen, han hadde nettopp fylt 13, ble han hentet ut av klasserommet og spurt om han ville kjøre traktor i et par uker - fetteren til rektor had
Les opprinnelig artikkelSkolen var vel og bra den, men hvorfor skulle han kaste bort tida på teori når han kunne bruke kroppen til å grave og stikke, kjøre maskiner og finne opp nye måter å sprenge på samtidig som han tjente penger - faktisk masse penger?
Albert Hæhre er nå 70 og har overlatt sjefsrollen i entreprenørselskapet Hæhre til sønnen Lars. Selv leder han den delen av firmaet som driver med eiendom, og sitter selvsagt i styret.
Derfra, og fra «hovedbølet» i Vikersund, har han god oversikt over hva som rører seg i bransjen. Og han er forbanna.
På Jonas og Tonje, Peggy og resten av dem han mener river ned ideologien han vokste opp med og har bygd livsprosjektet sitt på.
- Når vi har politikere som diskriminerer praktikerne - de unge som vil ut og svette, men ikke er så flinke i teori - provoserer det meg.
Han legger trykket på v-en i ordet. - Det provoserer meg noe voldsomt.
Fra skole til salver
Med sin blanke skalle og kraftige never - dem han med jevne mellomrom dunker ned i bordet på møterommet vi sitter i - kan han absolutt virke litt amper.
Eller er han bare sjenert? Det tar en halvtime før blikket fester seg og ansiktet blir avslappet. Smilet kommer fram, av og til en latter.
Men først er han sammenbitt, han vil ha fram et poeng. Han begynner med en historie:
En gang, kan det ha vært 16-17 år siden, hadde han en ansatt som kom inn på kontoret og sa at han måtte slutte. Sønnen på 12 år hadde ADHD og nå hadde det blitt for mye for kona der hjemme - hun klarte ikke håndtere den urolige guttungen og han fungerte ikke på skolen.
«Ta ham med på jobb, da», sa sjefen, og halte og dro i et par regler så sønnen kunne bli med på sprengning et par ganger i uka.
Tavle og alfabet ble byttet ut med høye smell og grus som sprutet.
- Gutten utvikla seg noe voldsomt. Da han var 20 år, starta han et sprengningsfirma for seg selv, forteller Albert Hæhre.
Selv var han med onkel Olav ut i lastebilen fra han var to år. Heller det enn å stå i løpestreng hjemme på tunet hos moren, som ikke visste hva ellers hun skulle gjøre med den energiske gutten.
Da han var fem, fikk han kjøre lastebilen selv. Og en dag på skolen, han hadde nettopp fylt 13, ble han hentet ut av klasserommet og spurt om han ville kjøre traktor i et par uker - fetteren til rektor had
