Første steg
08.03.2024
For å få et godt psykososialt barnehagemiljø er det viktig at personalet reflekterer over egen praksis. Praksisfortellinger er et godt verktøy.
Aktivitetsplikten legger sterke føringer for vårt ansvar som pedagogiske ledere. Refleksjoner over praksisfortellinger som narrativ dokumentasjon kan gi personalet en større forståelse for yrkesutøvelsen sin og en bevissthet rundt hvorvidt praksisen deres er i tråd med fagkunnskap og føringer i barnehagens mandat.
BEVISSTE OG UBEVISSTE HANDLINGER
«Det var alltid så lett å gå fra barnet i barnehagen når du hadde tidligvakt», fortalte en mor meg ved et tilfeldig møte, flere år etter at barnet var sluttet i barnehagen. En hyggelig tilbakemelding, som mange barnehageansatte kan kjenne igjen fra egen praksis. Der og da ble det ikke utdypet nærmere hvilke handlinger denne oppstarten på dagen innebar. I etterkant vekket det likevel noen spørsmål om hva som lå bak utsagnet: Var det noe i måten jeg så og anerkjente barnet på, tilbud om å sitte på fanget, eller kanskje invitasjon om å bli med i fellesskapet rundt frokostbordet? Kanskje var det noe i kommunikasjonen oss imellom, verbalt og nonverbalt, som ble betydningsfullt? Som pedagogiske ledere er det vårt oppdrag å lede arbeidet slik at samhandling med barna er i tråd med verdier, fagkunnskap og føringer i barnehagens mandat, og til det beste for barnet. Det å undersøke og reflektere over våre handlinger har på ny blitt viktig gjennom innføringen av nulltoleranse, og aktivitetsplikten i kapittel VIII i barnehageloven (2020). For på samme måte som når våre ubevisste ord og handlinger bidrar til god omsorg for barna, kan dette ubevisste også føre til at barn opplever krenkelser av ulik art. Et spørsmål som melder seg, er hvordan vi kan bli mer oppmerksomme på våre handlinger, bevisste og ubevisste, enkeltvis og sammen i kollegiet, for å utvikle en pedagogisk praksis som ivaretar barns beste? Denne problemstillingen arbeidet jeg med i en studie om hvordan pedagogiske ledere utviklet kunns
Gå til medietBEVISSTE OG UBEVISSTE HANDLINGER
«Det var alltid så lett å gå fra barnet i barnehagen når du hadde tidligvakt», fortalte en mor meg ved et tilfeldig møte, flere år etter at barnet var sluttet i barnehagen. En hyggelig tilbakemelding, som mange barnehageansatte kan kjenne igjen fra egen praksis. Der og da ble det ikke utdypet nærmere hvilke handlinger denne oppstarten på dagen innebar. I etterkant vekket det likevel noen spørsmål om hva som lå bak utsagnet: Var det noe i måten jeg så og anerkjente barnet på, tilbud om å sitte på fanget, eller kanskje invitasjon om å bli med i fellesskapet rundt frokostbordet? Kanskje var det noe i kommunikasjonen oss imellom, verbalt og nonverbalt, som ble betydningsfullt? Som pedagogiske ledere er det vårt oppdrag å lede arbeidet slik at samhandling med barna er i tråd med verdier, fagkunnskap og føringer i barnehagens mandat, og til det beste for barnet. Det å undersøke og reflektere over våre handlinger har på ny blitt viktig gjennom innføringen av nulltoleranse, og aktivitetsplikten i kapittel VIII i barnehageloven (2020). For på samme måte som når våre ubevisste ord og handlinger bidrar til god omsorg for barna, kan dette ubevisste også føre til at barn opplever krenkelser av ulik art. Et spørsmål som melder seg, er hvordan vi kan bli mer oppmerksomme på våre handlinger, bevisste og ubevisste, enkeltvis og sammen i kollegiet, for å utvikle en pedagogisk praksis som ivaretar barns beste? Denne problemstillingen arbeidet jeg med i en studie om hvordan pedagogiske ledere utviklet kunns
