Fagpressenytt

Jeg kunne vært på vei til å gjøre noe heroisk, noe tøft og imponerende, kanskje slitt meg til et høyt fjell, eller en fjern ødemark. Etterpå kunne jeg delt det på sosiale medier og fått en drøss liker-klikk som ordentlige influensere. Men jeg er ikke på vei til et sånt sted. Jeg er på vei til et hold kjeft-sted.
Vinteren burde være en tid for å gjøre som bjørnen, roe ned, spare på kreftene, gå i hi. Altså det motsatte av å tråkke en tungt lastet sykkel opp en bratt, snødekt grusvei mens svetten renner. Men jeg har en plan. For litt lenger oppe venter faktisk roen.
Det snør tett mens jeg jobber meg oppover lia. Så er jeg fremme ved den lille resten med eldre skog som enn så lenge er spart for hogstmaskinene. Skogen ligger ikke langt unna folk. Dette er ingen ødemark. Jeg kunne gått hit fra byen nede i dalen. Likevel kommer jeg mest sannsynlig til å ha stedet helt for meg selv. Du trenger nemlig ikke dra langt av gårde for å være alene når snøen har lagt seg på vinteren. Så