Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Professor emerita i samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo
Jeg er en av mange universitetsansatte som har skrevet under på et opprop mot regjeringens politikk med stans i globale forskningsprogrammer og studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits.
Professor Inge Tvedten mener derimot i en kronikk i Panorama at en stopp i internasjonaliseringen ikke bare er negativt, fordi han mener det vi har gjort, ikke er evaluert nok til at man kan bevise at programmene har hatt ønsket utviklingseffekt.
Jeg skrev under på oppropet fordi jeg tror det å ta en pause for å sjekke om vi har satt spor etter oss, ikke er så enkelt som det Tvedten hevder. For hva skal man se etter? Hvordan kan man måle hva et bitte lite land som Norge, med svært begrensede midler, har bidratt med i stor målestokk?
En slik stopp er feil vei å gå, fordi det vil sette en stopper for flere viktige og levende fagutviklingsområder på både norske universiteter og ved universiteter i Sør.
Det vi har bidratt med er en sakte oppbygging av kompetanse som kan brukes der kandidatene våre bor og virker. Det er dette som kan kalles «utvikling». Det er ingen tvil om at utvikling foregår, men «mange bekker små gjør en stor å», heller enn at hver enkelt handling setter store spor.
Vi kan godt evaluere, men ikke med en skeptisk undertone. Vi burde heller vise fram at det bra som har skjedd! Vi i akademia i Norge trenger å lære verden å kjenne.
Erfaringer fra programmene
Jeg har jobbet med forskning på global helse og utdanning i snart 30 år ved Universitetet i Oslo. Faktisk fikk jeg jobb som post-doktor og senere professor nettopp fordi staten og Forskningsrådet satset på å bygge kompetanse innen utviklingsforskning.
Både stillingen min og mange andres ble finansiert gjennom en satsning kalt «helse og befolkning i utviklingsland». Vi bygget opp kompetanse ved flere læresteder. Jeg ledet også styret til programmet «Utviklingsveier i Sør», som var et stort tverrfaglig forskningsprogram på 90-tallet.
Vi fikk midler til forskningssamarbeid gjennom programmer som NUFU, Norads stipendprogram og kvotestipen
