Publisert onsdag 19. juli 2023 - 16:13 Del på e-post
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Målet med regjeringens nye handlingsplan for norsk fagspråk i akademia er å øke bruken av norsk i undervisning og publisering, og minske engelskbruken blant norske forskere og forelesere.
Samtidig innfører regjeringen skolepenger for studenter fra andre verdensdeler,utsetter et globalt program for studentutveksling, reduserer finansiering av forskning på globale spørsmål og kutter insentivene for europeisk forskningssamarbeid.
Mangler forståelse for forskning
En sentral del av den nye handlingsplanen for norsk fagspråk er at alle utenlandske forskere, inkludert doktorgradsstudenter og postdoktorer, skal gjennomgå obligatorisk norskopplæring. Dette skal tilsvare 15 studiepoeng, altså et halvt semesters arbeid.
Regjeringen forstår tydeligvis ikke at det meste av forskningen er internasjonal og foregår i nettverk på tvers av landegrenser, der ens nærmeste kolleger ofte bor i andre verdensdeler.
Man trenger et felles fagspråk, og dette er som regel engelsk.
Økte krav om norskkunnskaper, i kombinasjon med innføring av skolepenger og reduksjon i finansiering og insentiver for internasjonalt samarbeid, risikerer å gradvis gjøre det vanskeligere for norske forskere å være en del av den internasjonale forskningsfronten.
Norge har hatt et internasjonalt fortrinn som har gjort oss attraktive ved at vi ikke har hatt studieavgifter, og at det har vært mulig å arbeide på engelsk ved norske universiteter. Denne konkurransefordelen tas nå bort.
En «Norge først»-politikk risikerer å rive ned eksisterende gode fagmiljøer og hindre etableringen av nye. Det er også tvilsomt om en slik politikk på lang sikt tjener Norge. Vi får håpe at regjeringen etter hvert innser dette.
Nedriving av norsk akademia
Kritikere har påpekt at «oppussingen» av norsk akademia, som Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe har lovet, risikerer å sette Forsknings-Norge tilbake til situasjonen på 90-tallet eller til og med til 70-tallet. Oppussingen fremstår derfor mer som et nedrivingsprosjekt som kan komme til å smadre det som er bygd opp.
En slik drastisk tilnærming skal være nødvendig fordi det, ifølge Borten Moe, er krise i norsk akademia. «Krisen» består altså i at det ikke brukes nok norsk i undervisning og publisering, samt at det ikke formidles nok av norske forskere.
Det siste er en dårlig begrunnet myte om virkelighetsfjerne forskere, som dukker opp med jevne mellomrom.
Viktige bidragsytere
Norske forskere er tross alt aktive formidlere og deltakere i samfunnsdebatten i Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, Dagsavisen, Morgenbladet, Khrono, Forskersonen, Nordnorsk debatt og her i Panorama, for å nevne noen medier.
Man kan jo spørre kronikkredaktørene i disse mediene om de mangler bidrag fra forskere. I tillegg uttaler en rekke forskere seg i radio og TV hver eneste dag.
Det er derfor lett å være enig med Tore Wig som påpeker at formidlingsaktiviteten ved norske universiteter er høy. Han henviser til forskning av Ingvild Reymert om formidling som konkluderer med at de fleste
