Hver eneste ettermiddag, idet solen går ned over Kayar-stranden, begynner Mor Mbengue (40) på runden sin. Direktøren i det lokale fiskelaget går til stranden for å avgjøre tvister over en fisk som for bare få år siden ble ansett som helt verdiløs.
Alle har sin rolle når fiskebåtene kommer inn på stranden, og rundt tusen mennesker henter dagslønnen sin her.
Unge menn står klare i strandkanten, iført runde «bære-hatter» av solid stoff som de balanserer kasser oppå. Bak dem sitter kvinnene med beina i kors, klare med brett, kniver og kurver. Dusinvis av kjøpere og selgere, forhandlere - hele Kayar, i det som er den nest største tradisjonelle fiskehavnen i Senegal.
Strid i bølgene - mat til de fattigste
Mor Mbengue slynger seg gjennom en labyrint av ilandsatte fiskebåter, piroger, malt i fargerike mønstre. Det virker som han kjenner alle. Hender møtes, skuldre klappes. Sjefen i fiskelaget venter på at det hele setter i gang, for det at fiskerne kommer i land, er også begynnelsen på striden - kampen om fisken.
Han ser mot vest, ut mot havet, hvor båtene dukker opp én etter én i horisonten. Fiskerne vinker til bærerne og kappløpet begynner. Mennene kaster seg ut i vannet, løper med lange skritt mot båtene. Den som kommer først med kassen sin til en pirog, får losse fangsten. Per kasse får han 500 franc, eller omtrent 80 øre.
En bærer stuper fremover i en bølge, i siste øyeblikk kaster han kassen sin frem med all kraft. Den flyr gjennom luften, spretter av baugen på pirogen og lander i bunnen av båten. Han har vunnet. Den unge mannen fyller kassen med sardinella, små sildlignende fisk, en viktig del av den jevne senegalesers basismatvarer.
Mor Mbengue hadde aldri forestilt seg at folk skulle slåss om sardinella.
Inntil for tre-fire år siden losset bærerne kasser med forskjellige typer fisk på stranden, handelsmennene rotet gjennom disse, tok ut den gode fisken og kastet sardinellaen i sanden. Bare foredlerne ville ta dem, og de saltet og tørket den fete fisken slik at den kunne selges i innlandet, til de fattigste av de fattige i Senegal.
Små pelagisk fisk, spesielt sardinella, gir animalsk protein til folk i hele Vest-Afrika. Innenlands er det ofte bare bønner og okra, knust ris, hirse og søtpotet å få tak i. Kjøtt eller egg er dyrt. Nasjonalretten til Senegal er c eebu jen, og w olof er ris med fisk.
70 prosent av proteinet den senegalesiske befolkningen spiser, kommer fra fisk, til og med hundrevis av kilometer fra havet, i det svært fattige innlandet. 80 prosent av fisken som selges der, er sardinella som hovedsakelig er fanget, bearbeidet, konservert og solgt i de tre fiskehavnene Kayar, Joal-Fadiouth og Mbour.
Uten denne fisken ville store deler av innlandet lide av proteinunderskudd.
- Verdiløs fisk har plutselig fått en pris
- Tilførselen er truet, sier Mor Mbengue og forklarer at det er strid om sardinellaen.
- Sardinellaen som kvinnene pleide å få gratis, eller veldig billig, for å bearbeide og selge, er det knapt noen her som har råd til i dag. Det finnes nemlig en konkurrent som er sulten på sardinella. Og plutselig har alt som en gang var verdiløst, fått en pris.
Igjen og igjen involverer Mor Mbengue seg i samtaler; klager, anklager mot fiskere og handelsmenn. En eldre mann klapper ham på skulderen og vinker med fem lange fisk, nesten gjennomsiktige Trichiurus lepturus, eller Trådstjert. Det mannen holder i hånden, er åpenbart ungfisk, ikke engang femten centimeter lange. Fangst og salg av ungfisk er strengt forbudt, og Mor Mbengue diskuterer med mannen. Han sier mannen vet at det ikke er lov, at han ødelegger grunnlaget for alle her, så hvorfor gjør han det likevel? spør han.
Ungfisk har knapt nok kjøtt, de er verdiløse. Mannen trekker på skuldrene. «Hvis ingen her vil ha dem», sier han, «da selger jeg dem bare til fabrikken».
Ungfisk som ikke kan selges? Til fabrikken.
Sardinella som er for små til å foredle? Til fabrikken.
Bifangst som tidligere var verdiløs? Til fabrikken.
Mor Mbengue har hørt budskapet gang på gang de siste par-tre årene. Gjennom flere år er det blitt åpnet nye fiskemelfabrikker i Vest-Afrika - i Mauritania, Senegal og Gambia. Det er mer enn femti fabrikker totalt. Og det finnes en her i Kayar også.
På fabrikken males fiskeavfall til mel og presses til olje. Hoder, bein, skalldyr, blåskjell. Det sier de som driver den, det står i avisene: Avfall blir til fiskeolje og fiskemel, som er mat til fisk i oppdrettsanleggene. Men er det hele sannheten?
Oppdrett - løsningen mot døende verdenshav?
Fiskeoppdrett er det raskest voksende segmentet i den globale matproduksjonen, med 160 milliarder euro i årlig omsetning. Halvparten av fisken som konsumeres på verdensbasis, kommer fra akvakultur. Oppdrett blir av naturvernorganisasjoner sett på som løsningen på havdød. De som driver slik oppdrett, fanger ikke truede arter, kan ikke overfiske, og det er ingen bifangst, heter det.
I motsetning til havfiske kan fiskeoppdrettet reguleres og kontrolleres. Det er mer miljøvennlig enn dyrehold; produksjonen av ett kilo fisk krever halvparten så mye CO 2 som tilsvarende svinekjøtt. Den ikke-statlige organisasjonen Nature Conservancy mener følgende: Innen 2050 vil menneskeheten trenge mesteparten av sitt animalske protein fra oppdrettsfisk.
- Fiskeriet har store problemer og akvakultur er løsningen, sier Barbara Janker, daglig leder i ASC, Aquaculture Stewardship Council, sertifiseringsorganet for fiskeoppdrett.
Mor Mbengue - og alle vi snakker med i Kayar - sier noe ganske annet:
Fiskemelfabrikken behandler nyfanget, spiselig sardinella:
Mor Mbengue sier fabrikken i Kayar maler menneskemat til fiskemel, som deretter brukes til å mate europeernes mat. Laks, tilapia, pangasius - fisk man finner i supermarkeder over hele Europa - stjeler arbeidet fra de kvinnelige fiskeforedlerne, tar handelsvaren fra forhandlerne og ikke minst maten fra de fattigste.
Fiskere og aktivister, og nå europeiske politikere og forskere, sier alle at fiskeoppdrett i Europa og Asia truer matsikkerheten i Vest-Afrika.
- Nå finnes det ikke jobb
Når solen har gått ned, går Mor Mbengue til prosesseringsstasjonen i Kayar, noen få skritt fra stranden. Ovner for røking, bord for salting, alt er klart, bare fisken mangler.
- Det pleide å være 4-500 kvinner som jobbet her. Se hva de gjør nå, sier han og klatrer opp en trapp.
Derfra ser han ned på en gruppe kvinner som sitter og døser i ettermiddagssola.
- De kommer fortsatt, men nå finnes det ikke arbeid til dem, sier Mor Mbengue.
Mor Mbengue har nettopp fylt 40, har vært fisker hele livet og er nå president i Kayar Fiskerlag. Hvorfor han, av alle, er president, har med fransken hans å gjøre, forteller han. Bare ti prosent av fiskerne snakker fransk, de aller fleste snakker w olof.
Men presidenten må ofte snakke med mauritanere, ivorianere, guineanere, så fransk er obligatorisk. Han snakker nærmest akademisk, om raréfaction des ressources - eller ressursknapphet.
Mor Mbengue droppet ut av skolen for å følge i farens fotspor. Å være fisker er en kilde til stolthet her. De er Senegals forsørgere, for opp mot en fjerdedel av alle i Vest-Afrika lever direkte eller indirekte av fiske. Og Kayar eksisterer på grunn av fisken.
Byen ble grunnlagt som fiskevær i 1885, og derfra gikk det bratt oppover. På 1980-tallet fanget fiskerne så mye at de påla seg selv kvoter, bare tre kasser fisk om dagen var lov. Noen ganger ble kvoten nådd etter bare en time til sjøs. Kayar tiltrakk seg fattige fra områdene rundt, som ble fiskere, og sønnene ble fiskere, konene og døtrene fiske- transformatrices, tradisjonelle foredlere som salter, sylter, røyker - konserverer - fisken, slik at den overlever den lange transporten til avsidesliggende strøk i innlandet.
Slutten på gullalderen i Kayar begynte tidlig på 2000-tallet.
I 1998 var det registrert 100 piroger i byen. I dag er det 15 ganger så mange. Fiskerne har måttet gå lengre og lengre ut for en god fangst, og tatt med seg mer og mer tilbake for å gjøre de lange turene verdt strevet. 3-kasse-regelen ble opphevet, og mens overfisket sakte gikk opp for fiskerne, solgte den senegalesiske regjeringen fiskelisenser til Europa og Kina. I Kayar deler flere og flere sultne mennesker en stadig mindre del av fisken som kommer i land.
- Fisket må bli mer bærekraftig. Å utstede fiskekort er feil. Regjeringen i Dakar blir rik av det, ingen andre. Men i dag er problemet et helt annet. I dag handler det ikke om hva vi gjør for å leve, det handler om maten vår, sier Mor Mbengue.
Fordi det fiskernes familier og hele Kayar spiser, er sardinella.
- Vi er bærekraftige, sier «sjefen»
I månedene før vårt besøk kontaktet vi flere fiskemelfabrikker, gjentatte ganger. Vi fikk bare svar fra fabrikken i Kayar, eid av det spanske selskapet Barna SA - den eneste hvis morselskap er lokalisert i et EU-land.
