Fagpressenytt

Hun er en typisk pådriver, Judith Olafsen. En som stiller opp, drar ting i gang, tar tak i problemer og står på krava for medlemmene. Jordnær og ordentlig. Hun går som regel stille i dørene, men er samtidig ikke redd for å si fra. Topp kvaliteter for en fagforeningskvinne eller -mann, men ikke noe ledelsen har satt like stor pris på, kanskje? Judith ler hjertelig.
- Nei, det kan du si. En av sjefene mine fra mange år tilbake sa at «du burde få deg mann og barn, så du blir enklere å ha med å gjøre ...». Han sa det nok halvt på spøk, halvt på alvor. Men i mitt hode er det sånn at rett skal være rett, og skal det bli endring, så må noen tørre å si fra. Ellers skjer det jo fint lite, sier hun.
Gjennom 42 år som tillitsvalgt har det vært tøffe tak. Det legger hun ikke skjul på. Men Judith skygger ikke banen av den grunn. Tvert imot.

Tidlig ut i arbeid
Oppveksten bød på inntrykk og ga henne varige verdier. De første årene etter at Judith kom til verden, bodde familien i bygda Evjen, sør for Bodø. Foreldrene Haldis og Dagfinn var arbeidsfolk, vant til å stå på. Faren var sjømann, jobbet med hvalfangst og fiske og på lastebåter i nord.
Da familien vokste, ønsket foreldrene mer tid sammen, og de så seg om etter et gårdsbruk. Det brakte familien til Eggesvika i samme kommune. Da Judith var tre år gammel, overtok faren gården til en onkel.
Hun forteller med innlevelse om en barndom full av gode minner. Men den veiløse bygda hadde ikke egen skole lenger, så Judith måtte en periode bo hos en tante og besteforeldrene for at hverdagen skulle gå opp.
- Ja, jeg husker det godt. Det var med litt tunge steg jeg gikk til skolen ved skolestart. Men det gikk fint. To jevnaldrende søskenbarn ble gode lekekamerater. Det å få venner på skolen ellers gikk også fint, smiler Judith.
Året etter ble skolestua i Eggesvika gjenåpnet. Mye takket være familien Olafsen. De bidro sterkt til elevtallet på grendeskolen, der Ju