Publisert fredag 21. april 2023 - 10:27 Oppdatert fredag 21. april 2023 - 11:35 Del på e-post
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Daglig leder i Sex og Politikk og tidligere kampanjeleder for Amnesty Internationals Uganda-team. Skriver her i personlig kapasitet.
Uganda kan sees på som Bistands-Norges første kjærlighet.
I 1968 var Uganda ett av de tre første utlandskontorene Norad åpnet. Det ble starten på et langvarig kjærlighetsforhold mellom Norge og Uganda, som kanskje burde tatt slutt i 1973, da Norge midlertidig stoppet all bistand til landet på grunn av massive menneskerettighetsbrudd.
I mars i år vedtok Ugandas parlament igjen et lovforslag som angriper menneskerettighetene, som blant annet inkluderte muligheten for dødsstraff for menn som har sex med menn. I går ble det klart at president Museveni sender lovforslaget tilbake til parlamentet for at de folkevalgte skal vurdere å gjøre det enda strengere.
Burde ikke det være dråpen som gjør at den norske godviljen tar slutt?
Presidenten sier «kanskje» til dødsstraff for homofile i Uganda
Kjærlighetsforholdet som ikke tok slutt
Mitt første «møte» med president Museveni var under hans første besøk til Norge etter å ha tatt makta i Uganda i 1986, i det siste av en rekke militærkupp i landet.
Ved hjelp av velmenende ledere i Bistands-Norge var han invitert til å komme hit for å argumentere for at Norge skulle gjenoppta sin stat-til-stat bistand til Uganda.
Museveni representerte på slutten av 80-tallet en slags stabilitet i Uganda, og ble ønsket velkommen av de mange som hadde sin første bistandserfaring fra dette landet. Han representerte den nye generasjonen afrikanske ledere, med sin egne «afrikanske» versjon av demokrati: Nullpartibevegelsen, den nasjonale motstandsbevegelsen hvor alle ugandere sammen utvikler landet med velmenende lederne som gir retning.
Norske støttespillere inviterte ham hit for å få Uganda tilbake som norsk bistandsmottaker. De arrangerte et offentlig møte, hvor han ble invitert til å argumentere for sin nullparti-modell.
Jeg og andre politiske aktivister fikk den gangen høre en president som argumenterte for sin versjon av «demokrati». Han forklarte i sin innledning at Afrika ikke var klar for demokrati, gitt at landene i Afrika stort sett besto av fattige bønder.
Mange av deltakerne i møtet var afrikanske studenter i Norge, som reagerte sterkt på innledninga. «Er det min mor som ikke fortjener stemmerett?» var det første spørsmålet.
Demokrati i Uganda?
Påstander om menneskerettighetsbrudd sto i kø fra dag én. Nullpartibevegelsen var ikke for alle.
I 1990 oppsummerte Amnesty International de første årene til Museveni med en knusende rapport. Og i 1996 ga Museveni etter for presset fra befolkninga og donorene som krevde mer demokrati og innførte flerkandidatvalg. Men ikke ett av disse har blitt anerkjent som frie og rettferdige.
Likevel har støtten fra Norge økt jevnt og trutt. Siden det første blodige valget i 199
