Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorforsker ved NUPI
Koronapandemien ble en skikkelig stresstest for internasjonal bistand. Hvordan skulle bistandsaktører forvalte eksisterende prosjekter og respondere på nye problemer som oppstod som en effekt av pandemien, når bistandsaktørene satt i karantene eller ble satt på bakken og nektet internasjonal reise?
«Lokalisering», var svaret fra flere bistandsaktører. Lokaliseringsagendaen gjenoppstod, om enn midlertidig?
Koronapandemien brakte med seg en rekke nye utfordringer. Ikke bare oppstod det nye humanitære problemer og utviklingsutfordringer «ute i felt». Nedstengninger, reiserestriksjoner og portforbud hjemme og ute avslørte også mangler ved det etablerte bistandsapparatets evne til å respondere på og tilpasse seg nye omstendigheter, til å følge opp eksisterende prosjekter, og til å igangsette nye.
Gjennom intervjuer med representanter for norske sivilsamfunnsorganisasjoner om deres utfordringer og erfaringer med koronapandemien, ble Norad tidvis feiret for å ha gitt midlertidig fleksibilitet i prosjektrapportering, gjennomføring og budsjettendringer.
Hva gjaldt lærdommer for fremtidige løsninger, anså majoriteten økt lokalisering som den pragmatiske løsningen på de praktiske problemene de møtte under pandemien - slik også denne saken i Bistandsaktuelt illustrerer. Det er mer usikkert om denne fleksibiliteten og lokaliseringsinteressen overlever pandemien.
Lokaliseringsagendaen - bakgrunn og begrunnelse
Det er ingen etablert enighet blant bistandsaktøre
