Fagpressenytt

Sivilombudet er Stortingets kontrollorgan og skal føre kontroll med offentlig forvaltning for å hindre at den enkelte utsettes for urett (før juli 2021: Sivilombudsmannen). Siden 2014 har Sivilombudet hatt som en særlig oppgave å gjennomføre besøk til steder der mennesker er fratatt friheten. Oppgaven ble gitt Sivilombudet etter at Norge sluttet seg til tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon. Sivilombudet etablerte en egen forebyggingsenhet til å utføre oppgaven. Forebyggingsenheten er tverrfaglig sammensatt og består blant annet av personer med juridisk, samfunnsvitenskapelig og helsefaglig kompetanse.
Vi besøker regelmessig steder der mennesker er fratatt friheten. Ved utgangen av 2021 har vi besøkt 86 ulike steder, som fengsler, politiarrester, barnevernsinstitusjoner og avdelinger i det psykiske helsevernet. På Sivilombudets hjemmeside kan rapporter fra alle besøk leses (se https://www.sivilombudet.no/besoksrapporter/). Det siste året har vi også besøkt kommunale sykehjem og bofellesskap der mennesker med utviklingshemninger mottar helse- og omsorgstjenester. På bakgrunn av besøkene offentliggjør Sivilombudet rapporter med anbefalinger for å bidra til at stedene kan forebygge umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Mennesker som fratas friheten, er spesielt utsatt for tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. Slike krenkelser anses som så alvorlige at de aldri kan forsvares, uavhengig av begrunnelsen. Forbudet handler om alvorlige krenkelser av personers fysiske eller psykiske integritet. Krenkelsene anses som tortur hvis de er utført bevisst med et formål om å straffe, true, tvinge eller diskriminere. Forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling kan også handle om uaktsomme handlinger og krenkelser som skyldes systemsvikt. Krenkelser vil for eksempel kunne skje ved uforholdsmessig tvangsbruk.
I Norge har vi få kjente eksempler på at forbudet mot tortur er brutt. På 90-tallet, før politiet la om sine avhørsteknikker, ble Norge kritisert etter informasjon om at en bevisst brukte isolasjon for å presse varetektsinnsatte til å tilstå (Europarådets torturforebyggingskomité, 1994 og 2000).
Derimot er det i en del tilfeller slått fast at forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling er krenket overfor mennesker som er fratatt friheten, som ved langvarig bruk av belteseng under uverdige forhold og bruk av rutinemessige nakenvisitasjoner (se dommer i Gulating lagmannsrett, LB-LG-2019-161767, og Høyesterett, HR-2020-2136-A, se også Dahl, 2020) Det har også vært konstatert brudd etter internering av en barnefamilie på Politiets utlendingsinternat på Trandum (Borgarting lagmannsrett LB-2016-8370). Et offentlig utvalg har uttalt at det neppe er tvil om at bruken av belter i det psykiske helsevernet krenker forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling i «et ikke ubetydelig omfang» (NOU 2019: 14).
Funn fra Sivilombudets besøk tyder på at sakene hvor domstolene har konstatert brudd på forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling, ikke er enestående. På grunn av sakskostnader og andre begrensninger i muligheten til å fremme søksmål havner svært få slike saker i domstolene. Dette gjelder blant annet bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern (Bårdsen, 2016). Ofte er det derfor opp til kontroll- og tilsynsorganer å avdekke og følge opp situasjoner som kan være i strid med menneskerettighetene og annen lovgivning.
De ansatte som jobber med mennesker som er fratatt friheten, er likevel de aller viktigste når det gjelder å hindre krenkelser. Psykologer har ofte betydelig innflytelse over oppfølgingen av personer som trenger helsehjelp i slike settinger. De kan ha fagansvar for oppfølging av pasienten, eller være del av et behandlerteam. Enkelte har også lederstillinger ved institusjoner eller andre stillinger knyttet til pasientoppfølging. I det kommunale tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning jobber det vanligvis ikke psykologer. Spesialisthelsetjenesten, deriblant psykologer, skal likevel kvalitetssikre at tvangen disse personene utsettes for i egne hjem, er faglig forsvarlig. Dette gjelder i tilfeller der det utøves tvang etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Der pasienter er fratatt friheten og dermed underlagt tvang, er det avgjørende at psykologer er bevisste på den makten de, og systemet de er en del av, har over pasientene. Tvang kan være nødvendig for å verne om liv og helse, men overdreven tvangsbruk kan bryte menneskerettighetene, selv om formålet er behandling.
Der mennesker er fratatt friheten, vil makt alltid være skjevt fordelt mellom ledelse og ansatte og personene som er plassert der. Ubalansen i maktforholdet skaper en sårbarhet for integritetskrenkelser og br