Fri tanke
16.08.2021
Human-Etisk Forbunds tidligere styreleder og generalsekretær Kari Vigeland synes forbundet skal ta stilling for legalisering av aktiv dødshjelp.
«Dødeligheten kommer nærmere ja. For et halvt år siden passerte jeg gjennomsnittlig levealder for kvinner, som er 84 og et halvt år. Da tenkte jeg, jaja, da må jeg være fornøyd, ler Kari Vigeland.
- Da har jeg levd en rimelig lang tid, sier hun og tilføyer bestemt: - Men jeg har tenkt å henge med en stund til, selv om jeg ikke har noe ønske om å bli 100. Noen ønsker å leve evig, men jeg synes tanken på ikke å skulle dø er verre enn tanken på at man skal dø om noen år. Det ville vært fryktelig!
Human-Etisk Forbunds første kvinnelige styreleder og første kvinnelige generalsekretær vil altså ikke bli 100 år for enhver pris, men selv om mange av kampsakene for sekulære humanister fra 80-tallet er vunnet, er det fortsatt én kamp hun gjerne skulle se krones med seier før hun går av banen. Nemlig kampen for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Mer om det etter hvert.
INGEN KONTAKT MED GUD
Vigeland vokste opp på Sandaker i Oslo med ikke-troende foreldre, uten særlig nærkontakt med religiøsitet. De kristne på bedehuset i nærheten virket saktmodige og lite «kule» på henne og vennene, men konfirmert i kirka var det en selvfølge å bli.
- Jeg visste ikke at det fantes andre tilbud. Men da opplevde jeg at dette ikke passet meg. Siden jeg fikk høre at hvis jeg skulle få kontakt med Gud, måtte jeg være åpen for det, så jeg husker jeg lå åpen om nettene: «Nå er jeg åpen, nå er jeg lyttende. Kjære Gud hvis du er der, vis deg nå at du eksisterer!» Slik lå jeg noen netter - og ingenting skjedde. Da tenkte jeg «finnes det en gud vil han i hvert fall ikke ha meg i tale», og da la jeg det bak meg.
Men det var først etter at sønnen hennes begynte på skolen i Bærum på midten av 1970-tallet at Vigeland kom i kontakt med Human-Etisk Forbund.
- Den gang var det ikke tilbud om annet enn kristendomsundervisning. Jeg ville gjerne få til alternativ livssynsundervisning på skolen hans og tok derfor kontakt med Human-Etisk Forbund. Og så fikk vi det til! Det første også til at det spredte seg til andre skoler i Bærum. Gutten min trivdes godt med det, og de andre barna misunte ham, haha.
30. august 1976 meldte hun seg inn. Hun følte seg hjemme fra første stund.
- Her kunne jeg snakke fritt. Jeg ble kjent med Fredrik Heffermehl, Levi Fragell og andre og engasjerte meg i HEF-aktivitet lokalt.
I 1980 ble hun med i forbundets øverste styre, og i 1983 ble hun valgt til styreleder. Hun var med og opprettet en rekke utvalg som jobbet med spesifikke tema - blant annet det sosialetiske, det juridiske og det skolepolitiske.
- Den gang var det en kamp. Vi var på barrikadene, og vi slåss, for vi var ikke anerkjent i samfunnet. Det het at etikken ble kastet ut med badevannet - altså religionen - og vi var ikke høyverdige mennesker sammenlignet med dem som var religiøse.
Lenge før sosiale medier og netthets, opplevde Vigeland å få brev av truende karakter, særlig etter foredrag på Sør- og Vestlandet, med formuleringer som «Bare vent til kistelokket blir lagt på!».
DEN STORE OPPTUREN
Vigeland var med på den voldsomme oppturen Human-Etisk Forbund opplevde fra begynnelsen av 1980-tallet. Fra og med 1982 fikk forbundet offentlig støtte etter lovendring om tilskudd til livssynssamfunn. I 1975 hadde organisasjonen drøyt 1500 medlemmer, og i 1983 ble medlem nummer 20 000 re
Gå til mediet- Da har jeg levd en rimelig lang tid, sier hun og tilføyer bestemt: - Men jeg har tenkt å henge med en stund til, selv om jeg ikke har noe ønske om å bli 100. Noen ønsker å leve evig, men jeg synes tanken på ikke å skulle dø er verre enn tanken på at man skal dø om noen år. Det ville vært fryktelig!
Human-Etisk Forbunds første kvinnelige styreleder og første kvinnelige generalsekretær vil altså ikke bli 100 år for enhver pris, men selv om mange av kampsakene for sekulære humanister fra 80-tallet er vunnet, er det fortsatt én kamp hun gjerne skulle se krones med seier før hun går av banen. Nemlig kampen for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Mer om det etter hvert.
INGEN KONTAKT MED GUD
Vigeland vokste opp på Sandaker i Oslo med ikke-troende foreldre, uten særlig nærkontakt med religiøsitet. De kristne på bedehuset i nærheten virket saktmodige og lite «kule» på henne og vennene, men konfirmert i kirka var det en selvfølge å bli.
- Jeg visste ikke at det fantes andre tilbud. Men da opplevde jeg at dette ikke passet meg. Siden jeg fikk høre at hvis jeg skulle få kontakt med Gud, måtte jeg være åpen for det, så jeg husker jeg lå åpen om nettene: «Nå er jeg åpen, nå er jeg lyttende. Kjære Gud hvis du er der, vis deg nå at du eksisterer!» Slik lå jeg noen netter - og ingenting skjedde. Da tenkte jeg «finnes det en gud vil han i hvert fall ikke ha meg i tale», og da la jeg det bak meg.
Men det var først etter at sønnen hennes begynte på skolen i Bærum på midten av 1970-tallet at Vigeland kom i kontakt med Human-Etisk Forbund.
- Den gang var det ikke tilbud om annet enn kristendomsundervisning. Jeg ville gjerne få til alternativ livssynsundervisning på skolen hans og tok derfor kontakt med Human-Etisk Forbund. Og så fikk vi det til! Det første også til at det spredte seg til andre skoler i Bærum. Gutten min trivdes godt med det, og de andre barna misunte ham, haha.
30. august 1976 meldte hun seg inn. Hun følte seg hjemme fra første stund.
- Her kunne jeg snakke fritt. Jeg ble kjent med Fredrik Heffermehl, Levi Fragell og andre og engasjerte meg i HEF-aktivitet lokalt.
I 1980 ble hun med i forbundets øverste styre, og i 1983 ble hun valgt til styreleder. Hun var med og opprettet en rekke utvalg som jobbet med spesifikke tema - blant annet det sosialetiske, det juridiske og det skolepolitiske.
- Den gang var det en kamp. Vi var på barrikadene, og vi slåss, for vi var ikke anerkjent i samfunnet. Det het at etikken ble kastet ut med badevannet - altså religionen - og vi var ikke høyverdige mennesker sammenlignet med dem som var religiøse.
Lenge før sosiale medier og netthets, opplevde Vigeland å få brev av truende karakter, særlig etter foredrag på Sør- og Vestlandet, med formuleringer som «Bare vent til kistelokket blir lagt på!».
DEN STORE OPPTUREN
Vigeland var med på den voldsomme oppturen Human-Etisk Forbund opplevde fra begynnelsen av 1980-tallet. Fra og med 1982 fikk forbundet offentlig støtte etter lovendring om tilskudd til livssynssamfunn. I 1975 hadde organisasjonen drøyt 1500 medlemmer, og i 1983 ble medlem nummer 20 000 re
