Fri tanke
25.01.2021
Vi har lenge vært opptatt av fysisk og psykisk helse, nå er det på tide å rette fokus også mot de eksistensielle sidene ved vår helse, mener filosof Vigdis Ekeberg.
Hvilken retning skal livet mitt ta? Hvordan skal jeg finne mening i min livssituasjon? Hvordan skal jeg forsone meg med min egen og andres smerte?
For mange handler disse eksistensielle spørsmålene om noe av det viktigste i livet. Svarene påvirker hvordan vi har det, vår helse. Den eksistensielle helsen blir imidlertid ofte overskygget av det store fokuset på fysisk og psykisk helse i vårt samfunn. Burde vi ikke derfor i større grad løfte de eksistensielle sidene ved helsen frem i lyset?
Cecilia Melder, som forsker på sammenhengen mellom helse og eksistensielle spørsmål i sekulære og multireligiøse samfunn, knytter eksistensiell helse til våre ressurser for å skape mening og oppleve livskvalitet selv om vi har det vanskelig. Eksistensiell helse er ifølge henne knyttet til mening og hensikt i livet, erfaringer av ærefrykt og undring, helhet og sammenheng, indre styrke, indre ro, tro, håp og religiøs og sekulær åndelighet i betydningen av å oppleve seg som del av noe større. Tradisjonelt har eksistensielle sider av helsen føyd seg inn under termen «åndelig helse», men i takt med den økte sekulariseringen i Vesten har det blitt stadig mer vanlig å bruke begrepet eksistensiell helse. Melder argumenterer for bruken av sistnevnte, siden begrepet «eksistensiell» inkluderer det religiøse og åndelige samtidig som det også fanger opp mer verdslige meningsskapende systemer, som for eksempel politiske og filosofiske perspektiver.
Men trenger vi egentlig å snakke mer om helse?
«Vi er så opptatt av helse at det går ut over helsa» lød en overskrift i Dagens Næringsliv for noen år tilbake. Vi oppfordres til å mosjonere, spise grønt, moderere inntak av kjøtt og alkohol, unngå sukker og sove nok for å ivareta vår fysiske helse. Vi advares mot langvarig stress, for lite søvn, utbrenthet, destruktive relasjoner og jobbsituasjoner for å hegne om vår psykiske helse. Det problematiske ligger vel kanskje ikke i å bli gjort oppmerksom på disse forholdene, men at det ensidige søkelyset bidrar til å fjerne noe av intensiteten og nerven i menneskelivet.
Patrick Whitehead, eksistensiell humanistisk psykolog og forsker, påpeker at det medisinerende blikket gjør alt ved livet til medisin for å holde en god helse ved like. Til og med ekteskapet og hunden er medisinering fordi det er godt for helsen! Alt blir sett på som et middel, et instrument, for helsens del og ikke noe vi gjør for sin egen del. Dette kan virke fremmedgjørende. Kan hende det ikke er så bra for helsen heller. Den unike og personlige karakteren som mitt liv har, samt gløden og vitaliteten, blir borte i denne tankegangen.
Med eksistensiell helse mener vi å fange noe utover det vi forbinder med fysisk og psykisk helse. Verdens helseorganisasjon definerer god helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte». «Dette er jo nesten en tilstand av død», påpekte Rei
Gå til medietFor mange handler disse eksistensielle spørsmålene om noe av det viktigste i livet. Svarene påvirker hvordan vi har det, vår helse. Den eksistensielle helsen blir imidlertid ofte overskygget av det store fokuset på fysisk og psykisk helse i vårt samfunn. Burde vi ikke derfor i større grad løfte de eksistensielle sidene ved helsen frem i lyset?
Cecilia Melder, som forsker på sammenhengen mellom helse og eksistensielle spørsmål i sekulære og multireligiøse samfunn, knytter eksistensiell helse til våre ressurser for å skape mening og oppleve livskvalitet selv om vi har det vanskelig. Eksistensiell helse er ifølge henne knyttet til mening og hensikt i livet, erfaringer av ærefrykt og undring, helhet og sammenheng, indre styrke, indre ro, tro, håp og religiøs og sekulær åndelighet i betydningen av å oppleve seg som del av noe større. Tradisjonelt har eksistensielle sider av helsen føyd seg inn under termen «åndelig helse», men i takt med den økte sekulariseringen i Vesten har det blitt stadig mer vanlig å bruke begrepet eksistensiell helse. Melder argumenterer for bruken av sistnevnte, siden begrepet «eksistensiell» inkluderer det religiøse og åndelige samtidig som det også fanger opp mer verdslige meningsskapende systemer, som for eksempel politiske og filosofiske perspektiver.
Men trenger vi egentlig å snakke mer om helse?
«Vi er så opptatt av helse at det går ut over helsa» lød en overskrift i Dagens Næringsliv for noen år tilbake. Vi oppfordres til å mosjonere, spise grønt, moderere inntak av kjøtt og alkohol, unngå sukker og sove nok for å ivareta vår fysiske helse. Vi advares mot langvarig stress, for lite søvn, utbrenthet, destruktive relasjoner og jobbsituasjoner for å hegne om vår psykiske helse. Det problematiske ligger vel kanskje ikke i å bli gjort oppmerksom på disse forholdene, men at det ensidige søkelyset bidrar til å fjerne noe av intensiteten og nerven i menneskelivet.
Patrick Whitehead, eksistensiell humanistisk psykolog og forsker, påpeker at det medisinerende blikket gjør alt ved livet til medisin for å holde en god helse ved like. Til og med ekteskapet og hunden er medisinering fordi det er godt for helsen! Alt blir sett på som et middel, et instrument, for helsens del og ikke noe vi gjør for sin egen del. Dette kan virke fremmedgjørende. Kan hende det ikke er så bra for helsen heller. Den unike og personlige karakteren som mitt liv har, samt gløden og vitaliteten, blir borte i denne tankegangen.
Med eksistensiell helse mener vi å fange noe utover det vi forbinder med fysisk og psykisk helse. Verdens helseorganisasjon definerer god helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte». «Dette er jo nesten en tilstand av død», påpekte Rei
