Arkitektnytt
23.09.2016
«After belonging» er en ambisiøs og alvorstung arkitekturtriennale som skaper et komplekst og dystert samtidsbilde. Den er breddfull av interessante historier, men går seg bort i for mye språk og for lite kuratering.
Et høydepunkt på arkitekturtriennalen befinner seg utenfor hovedustillingene på Doga og arkitekturmuseet. På Galleri Rom fortelles historien om den norske paviljongen på verdensutstillingen i Chicago i 1893, en stavkirkepastisj bygget på ferdighusfabrikk i Orkdal og sendt over havet som byggesett. Etter å ha levd et omflakkende liv hos flere norgesglade eiere, ble paviljongen midtpunktet i museumsparken «Little Norway» i Wisconsin på 1930-tallet. Nå er bygget på vei «hjem» til Orkdal for å settes opp for sjette gang, og et team av 40 pensjonister jobber med restaurering og sammenstilling av paviljongen. Deler av arbeidet pågår i et provisorisk verksted i bakgården til Galleri Rom.
På Rom plasseres arkitekturen som midtpunkt i en historie om migrasjon og identitetsbygging, om dugnaden som kulturbærer, om nasjonalromantikk og symbolikk. Og historien får en håndgripelig dimensjon gjennom utstilte bygningsdeler, lukten av treverk og lyden av saging og banking. Dette prosjektet blir stående som et taktilt og nærværende unntak i en triennale som iblant føles fjern fra både arkitekturen og den virkeligheten den forsøker å favne.
DYSTER SAMTIDSANALYSE Kort fortalt forsøker kuratorene i After Belonging Agency gjennom et overveldende antall påstander, observasjoner, hypoteser og undersøkelser å skape et samtidsbilde av en verden som gjennom økende migrasjon nærmer seg en tilstand «etter tilhørighet» (som er triennalens norske navn): Strømmer av mennesker, varer, kommunikasjon og informasjon. Transnasjonale økonomier. Overvåking. Kriger. Forurensning. Hjem som ikke er hjem. Tilhørighet som ikke er tilhørighet. Og arkitektur som ikke er arkitektur.
På Doga foregår én av de to hovedutstillingene, «On residence,» eller «Om å komme til», og denne tar
Gå til medietPå Rom plasseres arkitekturen som midtpunkt i en historie om migrasjon og identitetsbygging, om dugnaden som kulturbærer, om nasjonalromantikk og symbolikk. Og historien får en håndgripelig dimensjon gjennom utstilte bygningsdeler, lukten av treverk og lyden av saging og banking. Dette prosjektet blir stående som et taktilt og nærværende unntak i en triennale som iblant føles fjern fra både arkitekturen og den virkeligheten den forsøker å favne.
DYSTER SAMTIDSANALYSE Kort fortalt forsøker kuratorene i After Belonging Agency gjennom et overveldende antall påstander, observasjoner, hypoteser og undersøkelser å skape et samtidsbilde av en verden som gjennom økende migrasjon nærmer seg en tilstand «etter tilhørighet» (som er triennalens norske navn): Strømmer av mennesker, varer, kommunikasjon og informasjon. Transnasjonale økonomier. Overvåking. Kriger. Forurensning. Hjem som ikke er hjem. Tilhørighet som ikke er tilhørighet. Og arkitektur som ikke er arkitektur.
På Doga foregår én av de to hovedutstillingene, «On residence,» eller «Om å komme til», og denne tar


































































































