LENE VÅGSLID MARTIN HENRIKSEN ANETTE TRETTEBERGSTUEN ARILD GRANDE KARI HENRIKSEN stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet
Å være politiker i fredelige Norge betyr gjerne at man med jevne mellomrom tar seg i å forbanne og irritere seg over påståelige og vrange journalister som ikke lager den saken man ville. Det stadig kritiske blikket fra media kan være slitsomt, men vi bør prise oss lykkelige for rollen journalister og redaktører i aviser, tv, radio og nett har tatt på seg.
Uten dem hadde vi vært mindre frie, dårligere opplyst og utsatt for desinformasjon uten noen form for faktasjekk eller kritisk debatt. Alternativet til en fri og granskende presse er mørkt.
På verdensbasis ser vi dette tydelig. Vi lever i en urolig tid, og teorien man for litt siden tok for gitt; at alle land før eller siden ville utvikle seg mot liberale demokratier med maktfordeling, ytringsfrihet og frie valg har fått stygge riper i lakken. Tilliten til demokrati er fallende mange steder, autoritære stater vinner terreng og med det knebles ytringsfriheten.
Framveksten av autoritære styrer har rykket stadig nærmere, både kulturelt og geografisk. På vårt eget kontinent er pressens frihet direkte truet i land som Ungarn, Polen og Russland. I Ungarn er statskanalen, ifølge Den norske Helsingforskomité, gjort om til regjeringens propagandakanal, og statsministerens allierte har kjøpt opp det meste av private medier. I Polen ble en journalist tiltalt for å ha «fornærmet den polske nasjonen» etter et satirisk innslag, og nasjonalforsamlingen har vedtatt dramatiske endringer i landets medielover.
Trakassering og vold mot journalister brer om seg, i mange land blir de angrepet, arrestert eller drept. Fotojournalister, fotografer og kvinner er spesielt utsatt, selvsensuren øker og mediefriheten lider.
I Trumps USA omtalte presidenten den frie presse som «fiender av folket». Samtidig som Norges myndigheter fremhever at en mangfoldig og uavhengig presse fungerer som et korrektiv til maktmisbruk og korrupsjon, ble den samme Trump nominert av en norsk stortingsrepresentant som syntes han hadde gjort mye for freden.
Arbeidet en fri presse gjør er en forutsetning for arbeidet med å skape fred og for å bevare og styrke demokratiet. Det er på tide å markere dette ved at den frie og redaktørstyrte pressen blir vurdert som en verdig kandidat Nobels fredspris for 2021.
Vi har derfor nominert Reporters sans frontières (RSF), Committee to Protect Journalists (CPJ) og The International Press Institute (IPI) til Nobels Fredspris for 2021. Alle tre er aktører som har lang fartstid, dokumenterte resultater og høy troverdighet i arbeidet for å beskytte journalister og styrke presse og ytringsfriheten. Organisasjonene arbeider med alt fra å sikre journalister på bakken mot drap og trusler til å bekjempe sensur, undertrykking og produksjonen av falske nyheter og propaganda.
I en tid hvor pressefriheten utfordres internasjonalt hvor journalister angripes og fengsles, og fremveksten av desinformasjon og falske nyheter truer stabiliteten i mange land, trenger verden pålitelig rapportering av høy standard. Å gi Nobels Fredspris til disse aktørene vil være en anerkjennelse av at arbeidet journalister og redaktørstyrte medier gjør over hele verden er avgjørende for frie samfunn, faktabasert debatt, enkeltmenneskers ytringsfrihet, avsløre overgrep og at informasjon fra konfliktområder når ut.
Journalister og fri presse bidrar til at offentligheten får kjennskap til overgrep, at det internasjonale samfunnet gjøres klar over maktmisbruk og undertrykkelse i konfliktområder, og for at desinformasjon kan slås tilbake. Åpenhet og offentlighet er også en demokratisk viktig garanti mot korrupsjon og maktmisbruk. En uavhengig og faktabasert presse gjør det mulig å ta gode beslutninger i kriser og konflikter.
Ved å dele prisen mellom Reporters Without Borders, Committee to Protect Journalists og The International Press Institute (IPI) gis det signaler til det internasjonale samfunnet at faktabasert journalistikk og pressefrihet er avgjørende for demokratisk debatt og fred.
Og så et lite hjemlig hjertesukk til slutt. Det er fornuftig å ta inn over seg at endringer kan skje raskt og at allting kan gå i stykker. Koronaen har lært de fleste av oss akkurat det. Påbud, forbud og anmodninger vi ikke kunne drømme om ville komme eller etterleve er her nå, i vår hverdag.
I denne situasjonen med begrenset bevegelsesfrihet, med bedrifter som går konkurs, hundretusener permitterte og arbeidsledige, undervisning hjemme og i praksis ingen forsamlingsrett har den redaktørstyrte pressen tatt sitt samfunnsansvar. De har vært der som kontrollinstans overfor myndigheter som stadig må stramme inn og de har eslet oppdraget som informasjonskanaler vi kan stole på.
Vi som borgere har vår ytringsfrihet og vi har en fri, uavhengig og presse. Det skal vi være glade for, hegne om og bekjempe alle angrep mot, her så vel som internasjonalt.
Image-text:
Bildet er fra demonstrasjoner i Hongkong høsten 2019.
Foto: Vincent Yu / AP / NTB
