Når nye og tidligere tillitsvalgte kommenterer historiske fakta, ender det ofte med upresise påstander for å gi støtte til egen agenda. Så også med Gunnar Kagge. Han begynte i Aftenposten som redaksjonsbud på midten av 1970-taller og hevder:
- Den gang var kveldsbemanningen så stor, og arbeidspresset så lavt, at hele redaksjonen spilte kort en times tid fra førsteutgaven gikk i trykken til arbeidet med andreutgaven begynte. Det gikk i bonde-bridge.
- Nå er vi kanskje fem-seks personer på kveldsvakt. Vi sitter og jobber knallhardt hele tida, fortsetter han.
Jeg var kveldsredaktør på den tiden, med ansvar for morgenutgaven.
Følg med Gunnar, facts kommer:
Vi hadde fire reportere på kveldsvakt, tre med arbeidstid fra 16/17:00 til trykkstart ved midnatt, og én med arbeidstid til kl. 01:00, deadline for 2. utgaven.
Dertil hadde vi en vaktsjef, som redigerte avisen, sammen med tre erfarne journalister som fungerte som rewritere, faktasjekkere og korrekturlesere. Dette var i en tid hvor Aftenposten, og andre papiraviser, la sin ære i å komme på gaten uten alvorlige feil. Ikke som dagens nettaviser, med en kakofoni av skrivefeil, faktatabber og dårlig norsk...
Ved midnatt gikk de fleste hjem, men vi beholdt en liten kjerne i én time for 2. utgaven. Dette var i prinsippet en «hvilende vakt».
Hovedoppgaven var å sjekke de første trykte avisene (trykkeriet lå dengang i avishusets kjeller) for å påse at alt var korrekt, ingen bilder snudd på hodet, ingen blysats stokket feil osv. Eventuelt oppdatering/nye saker. Men siden omtak var en svært omfattende operasjon og betød blystøping og montering av nye trykkplater, ble dette sjelden benyttet.
Når kontrollen var gjort en gang etter midnatt og arbeidsinstruksen oppfylt, kan jeg bekrefte at vi spilte bondebridge - og det ofte til langt utover arbeidstid. Men her deltok ikke bare journalister på/etter vakt; gjerne faktor på setteriet, flere typografer, portvakten - og tidvis Gunnars far, Stein Kagge, når han hadde levert en sen jazz-anmeldelse opp mot deadline.
Bondebridgen hadde en sterk sosial funksjon, med egen «avis» og statistikk for «årets spiller». Den bandt forskjellige avdelinger sammen, og representerte en «våpenhvile» mellom typografter og journalister, om ikke annet i de timene spillet varte. Vi spilte også på lørdager (ingen søndagsavis) i bondebridge-ligaens private hjem.
PS: Alle typografer hadde egentlig arbeidstid til 01:00, men den hardtslående fagforeningen forhandlet seg frem til at bare fire - etter loddtrekning - måtte stå en time etter midnatt. Og selvsagt; de fikk overtid for å være på jobb i arbeidstiden!
Det var tider! Men når man sammenligner datidens blytunge produksjon med dagens ett tastetrykk-publisering og «åpen butikk» 24/7, må jeg melde pass...
Image-text:
- Når kontrollen var gjort en gang etter midnatt og arbeidsinstruksen oppfylt, kan jeg bekrefte at vi spilte bondebridge - og det ofte til langt utover arbeidstid, skriver Jan-Erik Lauré.
Illustrasjonsfoto: Foto: Thomas Brun / NTB
