Politioverbetjent Asbjørn Rachlew bare rister på hodet når Svein Tore Bergestuen tar opp nøyaktig hvor, i løpet av et typisk intervju, at han mener norske journalister ofte er på sitt minst profesjonelle.
- De ringer, sier hvor de ringer fra, og så: «Jeg lurte på en ting.» Dét er kontaktetableringen. Er vi nå i gang med intervjuet? Er dette en bakgrunnssamtale, eller hva er dette for noe?, illustrerer den erfarne journalisten, nå kommunikasjonsrådgiver og presse-podkaststemme.
- Jeg kjenner at jeg blir irritert. Som intervjuobjekt blir man usikker, reservert, det gir et dårlig førsteinntrykk, rett og slett. Rammene, hele premisset for samtalen, har ikke blitt lagt, skyter Rachlew inn.
Presenterer metode
Slurvete, tvetydig kontaktetablering bryter med alt av det Rachlew og Bergestuen for tiden jobber med å presentere:
Sammen med politioverbetjent Geir-Egil Løken har de skrevet boka «Den profesjonelle samtalen», som tar tydelig til orde for at alle yrker som bruker samtaler og intervjuer kan ha nytte av den forskningsbaserte avhørsmetodikken Rachlew har utviklet for politiet.
- Tidligere var formålet med et politiavhør å få en tilståelse. Nå er det å få ut så mye og så god informasjon som mulig. Det etiske paradigmeskiftet dette er, bør også journalister være nysgjerrig på og interessert i, sier Bergestuen.
Politiet har endret drastisk på gjennomføringen av avhør de siste årene, og nå er grunntanken at man skal gå inn i avhørssituasjonen med respekt og empati, og være undersøkende i stedet for bekreftende.
Som forfatterne understreker i boka: Både gjerningsmannen og de overlevende ofrene etter 22. juli-terroren ble avhørt etter nøyaktig samme metodikk.
Og som forskning de omtaler kan vise: Gjerningsmenn som opplever at de blir møtt med respekt under avhør, har større sannsynlighet for å erkjenne forbrytelsen.
Kritiske faser
Rachlews KREATIV-metode (se faktaboks for info om forkortelsen) går detaljert til verks, og har delt den profesjonelle samtalen inn i seks kritiske faser: Planlegging, kontaktetablering, fri forklaring, sondering, avslutning og evaluering.
Oppdelingen skal gjøre det enklere å peke på nøyaktig hva som må forberedes før et intervju, og å evaluere situasjonen i ettertid.
- Alle opplever vel å gjøre intervjuer som ikke gikk spesielt bra. Men så er spørsmålet, hvorfor ikke? Har man ikke en ramme, en metodikk, blir det mye vanskeligere å peke på hva som gikk galt, sier Rachlew.
- Og mye vanskeligere å gjenta det som faktisk fungerte, sier Bergestuen.
Kræsjer før intervjuet starter
Og det er altså allerede i kontaktetableringsfasen at så mange journalister skjærer helt ut av riktig spor, mener de begge to.
Bergestuen går så langt som å hevde at det er det vanligste pressetiske overtrampet i Norge i dag:
- Jeg mener at, bare i løpet av dagen i dag, vil norske journalister bryte Vær varsom-plakaten hundrevis av ganger på dette punktet. Dette er ikke brudd som kommer til å bli meldt til PFU. Det handler ikke om imøtegåelse eller faktasjekk, men om å ikke gjøre premissene klare, sier Bergestuen.
KREATIV
Kommunikasjon
Rettssikkerhet
Etikk og empati
Aktiv bevisstgjøring
Tillit gjennom åpenhet
Informasjon
Vitenskapelig forankring
Ideelt sett, etter en informativ, tydelig presentasjon og nedleggelse av rammer for samtalen, skal intervjueren kunne sette intervjuobjektet i gang med en fri forklaring som gir store deler av informasjonen man er på jakt etter.
Spørsmålene kommer i sonderingsfasen etterpå.
- Det handler om oppfordringer framfor spørsmål. «Beskriv så presist og detaljert som overhodet mulig...» Når man oppfordrer i stedet for å spørre, får man mye bedre svar. Hvis også kontaktetableringen har vært god nok i forkant, sier Rachlew.
Vekk fra lukkede spørsmål
Bergestuen har selv kurset journalister i teknikken til intervjuguruen John Sawatsky, og forteller at det var som hånd i hanske å møte Rachlews tanker om politiavhøret.
Man kommer ikke unna at tanken om åpne spørsmål, spørsmål som til forskjell fra lukkede spørsmål ikke kan besvares med ja eller nei, preger KREATIV-metodikken.
I boka siteres en lærebok i journalistikk der en noe annen holdning er oppsummert:
«Det kan være fornuftig å starte spørringen om en sak med et åpent spørsmål - enkelte ganger. Men kom snarest mulig over til lukkede spørsmål som kan gi svar som er noe å lage overskrifter på!»
- Er det helt feil at lukkede spørsmål er det som gir stoff til overskrifter?
- Det er så feil som det kan få blitt! Lukkede spørsmål bærer med seg veldig mange utfordringer. Det er først og fremst påliteligheten i svaret som blir dårligere. Er spørsmålet lukket, og ledende i tillegg, kan man risikere å få helt feil svar, sier Bergestuen.
En vanlig oppfatning er at bruken av åpne spørsmål og oppfordringer om å forklare, tar lengre tid, sier Bergestuen.
- Det stemmer heller ikke. Det tar ikke mer tid, det er tvert imot mer effektivt for å få ut informasjon, så lenge man har lagt ned premissene.
- Ta deg de ti sekundene
- De færreste journalister gjør alle intervjuene sine i lukkede, rolige omgivelser over lengre tid. Hvordan bruke en metode som dette i en hektisk setting, under tidspress?
- Det spørsmålet har blitt stilt innad i politiet også. Og det er noe ganske annet å intervjue et vitne i blinkende blålys, klokken tre på natta i Storgata, enn på et møterom som dette. Men: Jo mindre tid du har, desto større er egentlig behovet for en metodikk, sier Rachlew:
- Fasene må man gjennom uansett. Det finnes alltid tid til å tenke på noen fysiske forberedelser. Hvor skal man stå når intervjuet gjøres? Har opptakeren batteri? Det vil også alltid være en eller annen form for kontaktetablering. Hvis du bare har ti sekunder på å forklare rammene, så ta deg de ti sekundene, sier politioverbetjenten.
I boka skriver de: «De fysiske forberedelsene har en felles egenskap. Er du godt forberedt, tar de ingen plass i samtalen. Er ting ikke i orden, tar det stor plass.»
Asbjørn Rachlew og Svein Tore Bergestuen møtte Journalisten på biblioteket Deichman Bjørvika i Oslo. Foto: Kristine Lindebø
Stillhet som multiverktøy
I boka er forfatterne også inne på at den største overgangen for mange, også dem personlig når de har tatt i bruk forskningsbaserte metoder, har vært å lære seg til å lytte og anvende stillhet under intervjuet.
Stillhet er nyttig, enten man sitter med noen som skal fortelle om tunge opplevelser eller noen man mistenker holder igjen informasjon, forteller de.
- Først og fremst stimulerer stillhet til kommunikasjon. Den gjør at den andre føler seg lyttet til, føler seg respektert. Samtidig er det et faktum at intervjuobjektet kan føle en slags forpliktelse til å bryte stillheten. Da handler det om å la intervjuobjektet gjøre det, for da kommer det mer informasjon, sier Bergestuen.
I boka skriver de:
«Det er viktig å huske at en profesjonell samtale ikke er en vanlig samtale. I en profesjonell samtale er stillhet et verktøy vi bruker for å få relevant og pålitelig informasjon. I en privat samtale bryter vi gjerne stillheten for å hindre at det blir pinlig, eller for å hjelpe den vi snakker med. Vi må derfor forberede oss mentalt på stillhet i våre profesjonelle samtaler.»
Siste fase
- Nettopp når vi snakker om bruken av stillhet, er det så viktig med aktiv lytting. Det kan være vrient å ta imot alt fordi man blir så opptatt av neste spørsmål på blokka, sier Rachlew, som på ingen måte begynner å gå tom etter to timers sammenhengende presentasjon av metodikken for Journalistens utsendte.
Bergestuen har sett diskrét på klokka en stund allerede, og må til slutt haste videre.
Politioverbetjenten takker for interessen når intervjuet er avsluttet, og har et kjapt forslag på tampen:
- Skal vi ta en liten evaluering av hvordan intervjuet gikk?
Image-text:
Politioverbetjent Asbjørn Rachlew og kommunikasjonsrådgiver Svein Tore Bergestuen er to av tre forfattere bak «Den profesjonelle samtalen». Her forklarer Rachlev hvordan noen ser opp når de reflekterer over noe under en samtale. Geir-Egil Løken var ikke tilstede under intervjuet.
Foto: Kristine Lindebø
