Fagpressenytt

På forhånd hadde hun innstilt seg på at alt kunne skje under fødselen. Historier hun leste om andre gravide kvinner med diabetes, forberedte henne på at ting sjelden går som planlagt. For sin egen del hadde hun bestemt seg for å styre blodsukkermåling og insulin selv, med ektemannens hjelp.
Diabetessykepleieren hun hadde pratet med under svangerskapet, mente det kunne gå fint, så lenge hun var innstilt på det og hadde god kommunikasjon med jordmor underveis. Da hun for halvannet år siden lå på Ahus (Akershus universitetssykehus) dagen før fødselen skulle settes i gang, kom en jordmor inn på rommet hennes.
- Hun sa at de hadde et skjema de gjerne ønsket å bruke for å ha oversikt over insulindoseringen, og at de ville klare å styre det like fint som mannen min. Det ville være en ekstra belastning for ham å skulle holde på med blodsukkeret og pumpen min i tillegg til å være med på fødselen, mente hun. Jeg fikk dårlig samvittighet for å legge en så stor oppgave på ham, sier Mina.
Dermed viste hun jordmødrene på forhånd hvordan sensoren virket. Pumpen skrudde hun av, og overlot kontrollen til dem.

GREIT SVANGERSKAP
Gjennom graviditeten gikk det stort sett veldig greit å ha kontroll på blodsukkeret, med sensor og insulinpumpen Omnipod. Selv om det varierte fra trimester til trimester, klarte hun stort sett å holde langtidsblodsukkeret på rundt 44 mmol/mol.
- I starten var det veldig lavt, i en periode måtte jeg spise bare