Politiske valg
I noen andre land ser vi tendenser til ny-orientering mot ny-keynesianisme og mer politisk statsvennlighet. I USA framstod sosialisten/sosialdemokraten, Senator Bernard «Bernie» Sanders, som en populær demokratisk motkandidat til Hillary Clinton. I Storbritannia så vi at det samme skjedde med det brittiske arbeiderpartiet i opposisjon; sosialdemokratiske British Labour Party. Valget av sosialisten Jeremy Corbyn som partiets leder viste en helt ny vending mot venstre. I Spania, Portugal, Italia og Hellas ser vi den samme venstrevridningen; i Hellas og i Portugal vant denne venstresiden valget. Det norske sosialdemokratiet følger foreløpig ikke etter i denne politiske vendingen, men søker fortsatt støtte i det høyreliberale politiske sentrum rundt Kristelig Folkeparti for regjeringsmakt. Basert på de store utslagene av protest som ble synlig i det kommune- og fylkestingsvalget i høst, kan det bli spennende å se fram mot hva som vil skje etter stortingsvalget i 2021.
Grunnene til den norske løsningen er flere, men en av forklaringene er at norsk sosialdemokrati fortsatt mangler et grunnleggende økonomisk alternativ til antistatlig ny-klassisk økonomisk teori og politikk, som ideologisk ytrer seg som det som kalles nyliberalisme (Veggeland 2015). Mot denne teorien og politikken står i dag en teori og politikktilnærming som omtales som ny-keynesiansk. For sosialdemokratiet er denne politikktilnærmingen et alternativ. Som navnet antyder bygger den på økonomen Keynes' betydningsfulle teori fra 70 år tilbake.
Ett av hovedelementene til John Maynard Keynes' store teori, «Generell teori om sysselsetting, renter og penger» fra 1936 som svar på mellomkrigstidens depresjon og sysselsettingskrise, er at det er nødvendig for stater i krisetider å «fylle hullet» i den manglende generelle etterspørselen som oppstår, og spesielt da etterspørselen etter arbeidskraft. På trettitallet var 1/3 av arbeidsstokken i Norge arbeidsledige. Keynes' teori dannet grunnlaget for norsk keynesiansk politikk i etterkrigsårene med mål om full sysselsetting, noe vi oppnådde. Keynes påpekte at effektiv etterspørsel må oppnås ved at staten bruker mer penger enn hva som kommer inn gjennom skatteinntekter. Dermed økes det offentlige underskuddet i en periode om ikke egne avsetninger finnes, men skadevirkningen av dette overgås ved at sysselsettingsgraden øker med økende verdiskaping som konsekvens.
Ny-keynesianisme.
Ny-keynesianismen er økonomisk teori med en tilnærming som forsøker å forene politikk-implikasjonene fra klassisk keynesiansk økonomi med de mer stringente kravene til modellbygging fra ny-klassisk økonomi (særlig rasjonelle aktører). Det er ikke entydig en teori som peker mot venstredreid politikk (Mankiw 2013). Men med utgangspunkt i klassisk keynesiansk teori, understreker teorien behovet for økt statlige institusjonell og økonomisk intervensjoner når arbeidsledigheten øker og lavkonjunktur inntrer nasjonalt og internasjonalt. Mens den klassiske varianten er designet for nasjonal politikk er ny-keynesianismen i tillegg innrettet på internasjonale krisetiltak, for eksempel tiltak i regi av EU og EUs Sentralbank (ECB).
Under klassiske keynesianske modeller er statlig intervensjon ment å anspore langsiktige endringer som fører ut av en nasjonal stagnasjonsperiode. De er ment i en økonomisk lavkonjunktur å skape makroøkonomisk balanse mellom tilbud og etterspørsel med statens hjelp. Keynes fokuserte de store konjunktursvingningene i kapitalismen, og ikke de mikroøkonomiske svingningene på institusjonell- og foretaksnivå slik ny-keynesiansk tilnærming framhever. Inspirert av ny-keynesiansk tankegang ble statlig motkonjunkturpolitikk tatt i bruk i USA. Da finanskrisen kom i 2007 med stigende arbeidsledighet til mer enn ti prosent som konsekvens, bevilget de føderale myndighetene den svimlende summen på $800-billioner dollar som stimulerings- og etterspørselstiltak. Målet var å skape makro- og mikroøkonomisk etterspørsel for å snu utviklingen tilbake mot normal økonomisk vekst. I 2016 er ledigheten som følge av denne statlige intervensjonen bare litt over fem prosent.
I følge en ny-keynesiansk tilnærming kan det dreie seg om både kortsikte og langsiktige statlige investeringer i virksomhet med sikte på jobbskaping. Denne tilnærmingen har, uintendert, påvirket den norske sosialdemokratiske opposisjonens svar på vår tids økonomiske stagnasjon som følge av krisen i norsk olje- og gassektor, samt migrasjonskrisen med sterkt voksende arbeidsløshet. Opposisjonen krever derfor overfor regjeringen at det øyeblikkelig gjennomføres mottiltak i form av utbygging av offentlige arbeidsplasser, og nødsarbeid som det å plugge igjen brukte oljebrønner i Nordsjøen. «Dig a hole», grav gjerne et hull i jorden for å skape sysselsetting, skrev Keynes i sin teori. Den sittende regjeringen preges derimot av statlig passivitet overfor økende arbeidsledighet og håper på at markedet ordner opp, med private entreprenører i spissen.
Innstramningstiltakstiltak i offentlig sektor og statlig passivitet ved lavkonjunktur og økende arbeidsledighet avvises sterkt av ny-keynesianerne (Blinder 2014). Innstramning vil medføre ytterligere arbeidsledighet i en ond sirkel. Det hjelper heller ikke på kort sikt å sette ned bankrenten mot null som virkemiddel mot økonomisk stagnasjon, hevder de. Manglende etterspørsel i økonomien nasjonalt og internasjonalt hindrer låneopptak og nyinvesteringer uavhengig av rentenivået. Bruk av skattepolitikken med nedsettelse av skatt for å øke investeringene er heller ikke et effektivt virkemiddel av samme grunn, påpeker de.
De to amerikanske nobelprisvinnerne i økonomi, Joseph Stigliz og Paul Krugman, er vår tids meste kjente eksponenter for den ny-keynesianske økonomiske teorien med dens politiske avledninger i kampen mot negative virkninger av krise og lavkonjunktur. Disse to økonomene representerer faglig prestisje på et høyt nivå, de leses og refereres til, men har så langt blitt delvis avvist av dem med politisk makt i EU og Europa. Avvisningen har vist seg tydelig i forbindelse med deres publiserte motargument mot innstramningstiltakene som EU og IMF har pålagt kriserammede land som Hellas. Motargumentene deres er oversett. Nå synes synet i EU på betydningen av statlige verktøy og intervensjoner å endre seg i kjølvannet av flyktninge- og migrasjonskrisen. Tilbakekomsten av keynesiansk politikk i ny form, med et statsvennlig og internasjonalt solidaritetsperspektiv, henger åpenbart sammen med at nyliberalismen er på nippet til sammenbrudd i Europa som følge av pågående finanskrise, eurokrise og flyktningkrise.
Ser vi økonomene Stiglitz og Krugman under ett er de i dag i ferd med å innta den samme kritiske men sentrale rollen som John Maynard Keynes spilte i etterkrigsårene og som skapte teorigrunnlaget for en politisk vei ut av den dype internasjonale økonomiske depresjonen med høydepunkt i 1929 og årene etter. Hans teorier ble fanget opp av europeiske sosialdemokratier, slik som det norske Arbeiderpartiet, og realisert som vellykket politikk de første tiårene etter andre verdenskrig. Politikken bygget på en aktiv stat, på statlige institusjonelle og økonomiske intervensjoner, sosial utjevning og økte offentlige utgifter. For Keynes var dette nødvendig i en kapitalistisk økonomi i krise for å gjenopprette og bevare på sikt en aggregert effektiv etterspørsel og kjøpekraft med full sysselsetting som mål. Slik kunne både arbeidsledighet og inflasjon etableres på et lavt og stabilt nivå. Utbyggingen av den norske keynesianske velferdsstaten i etterkrigsårene med universelle rettigheter, politisk ledet av sosialdemokratiet ved Ap, ble et viktig element i politikken for å opprettholde stabil effektiv etterspørsel i samfunnsøkonomien som helhet. Samtidig som sosialdemokratiet kunne realisere sine ideer om sosial og økonomisk utjevning og rettferdighet.
Før Keynes dominerte ny-klassisk liberal økonomisk politikk med vekt på offentlig innstramning, liten stat og privatisering. Dette skulle kurere mellomkrigstidens økonomiske depresjon. Derfor ble Keynes med sine teorier om en aktiv stat i begynnelsen lite påaktet, dette fordi han slik brøt med klassisk liberal økonomisk teori om innstrammingspolitikk og en tilbaketrukket stat. I vår tid hersker også innstramnings- og privatiseringspolitikken som svar på EU/EØS-områdets finanskrise (som Norge er en del av) og Eurosonens gjeldskrise. Mest tydelig ser vi de negative utslagene av denne innstramnings- og privatiserings politikken i kriserammede Hellas og andre middelhavsland. I Norge presser den blå regjeringens nyliberale tilnærmingen til problemet med økende arbeidsledighet og migrasjonskrise i retning; offentlig innstramning og privatisering. Den blå regjeringens nyliberale ideologiske standpunkt og politikk er bakgrunnen for det.
I det internasjonale ortodokse ny-klassiske miljøet er Stigliz (2010) og Krugman (Krugman og Barro. (2010), like lite påaktet som det Keynes var i begynnelsen (Friedman og Rose 1980). De praktiske reformene som logisk følger deres ny-keynesianske ideer og teorier har til dels drastiske konsekvenser, sett i et nyliberal perspektiv. Det vil bety avvikling av privatiseringsprogram og tilbakeføring av privatisert fysisk infrastruktur som jernbane, vann, telekommunikasjon, og sosial infrastruktur som barnehager, skole, omsorgstjenester til staten som eier og operatør. Det vil bety omfattende regulering av finansnæringen, skattereformer og økonomiske overføringer med sikte på sosial utjevning for økt kjøpekraft og rettferdighet (Nyseter 2015), og til sist med mulig økning i offentlige utgifter som konsekvens.
Den primære uenigheten mellom ny-klassiske liberale og ny-keynesianske økonomer som Stigliz og Krugman handler om hvor hurtig pris og inntekt (kjøpekraft) justerer seg i markedet. De ny-klassiske økonomene forutsetter at dette skjer på en fleksibel måte, at tilbud og etterspørsel balanserer seg av seg selv (usynlig hånd) og uten at arbeidsledighet og inflasjon oppstår. Ny-keynesianske økonomer avviser denne forutsetningen og hevder at denne balansen makter ikke markedet alene å oppnå, men statlige intervensjoner og reguleringer må politisk til for å sikre kjøpekraft, effektiv etterspørsel og full sysselsetting. Hvis ikke vil prisstigning skape inflasjon parallelt med sviktende kjøpekraft i form av arbeidsledighet, sosial dumping i arbeidslivet og fattigdom. Det oppstår en negativ nedadgående spiral. Konsekvensen blir en sosioøkonomisk krise slik vi ser den i Europa i dag, med sviktende investeringer, høy arbeidsledighet og sosial nød i mange land.
Sosialdemokratiet har et teori- og politikkalternativ til nyliberalismens teorigrunnlag. Alternativet ligger i den statsfokuserte ny-keynesianske makroøkonomiske tilnærmingen, som nå vinner fram som opposisjonspolitikk i angloamerikanske land og i middelhavsland i krise. I Norge er sosialdemokratiet i opposisjon - ny-keynesiansk politikk bør passe deres ideologi og retorikk fremover mot neste Stortingsvalg.
Nyliberal ortodoksi består.
Men det viser seg ikke lett å tilbakevise den nyliberale ortodoksien, selv om vi altså ser slike tendenser i blant annet Canada. Da det føydale systemet med kongemakt, kirke og adel ble tvunget i kne i Europa for 250 år siden, dukket det opp en økonomisk og politisk ideologi rettet mot all monopolmakt, også med en avvisning av sterk statsmakt. Markedsliberalisme het denne ideologien og bygget på klassisk økonomisk teori fra det 17. og 18. århundre. Akkurat som kaninene inntok hver en krok av det australske kontinentet da den ble innført der, gnagde markedsliberalismen seg ned og spredte seg snart i alle jordens himmelretninger.
Markedsliberalismen «gnagde» seg også inn i Norge. Dagens blå regjering er overbevist i sin tro på markedsliberalismen, og fører aktivt og ensidig en politikk for deregulerte frie markeder og markedsgjøring av offentlig tjenesteproduksjon (Veggeland 2015). De strammer inn velferdsstaten og gir skattelette til de rikeste, stikk i strid med keynesianske prinsipp om sosial og økonomisk utjevning som begrunnelse for blant annet bevaring av kjøpekraft og effektiv etterspørsel. Også den sosialdemokratiske rødgrønne regjeringens politikk mellom 2005-2013 var basert på (lett) nyliberalisme. I ny-keynesiansk økonomisk teori og politikk kan det norske sosialdemokratiet gjenfinne et fundament slik den gjorde i klassisk keynesianisme i tiårene etter annen verdenskrig.
Norge er heldig og trenger ikke keynesiansk underskuddbudsjettering for å skape effektiv etterspørsel og nye arbeidsplasser. Norge har oljefondet, Statens Pensjonsfondet - utlandet med en markedsverdi på 7500 milliarder kroner, som investerer i 9000 ulike selskaper i 75 land verden over. I dag bruker regjeringen penger fra oljefondet til blant annet unødvendig privatisering av mottak og bosetting som koster milliardbeløp. Det bygges opp flyktningeprofitører av typen Hero AS, som monopoliserer all virksomhet fra mottak, bosetting, språkopplæring, og arbeidsformidling til egne private virksomheter. Profitørene som monopolister presser prisene opp, og staten betaler, med liten stabil sysselsettingsgevinst som resultat i forhold til de urimelig store utgiftene. Ellers bruker regjeringen oljefondet til å kompensere for skattelette i statsbudsjettet, som langsiktig strategi for jobbskaping. Dette er en passiv feilbruk som forskningen viser har liten virkning på økonomisk vekst og økt jobbskaping (Blinder 2014).
I Norge må jobbskapingsprosesser renasjonaliseres i tråd med ny-keynesiansk anvisning. Staten må bli aktiv investor i nye statlige arbeidsplasser innen velferdssektorer som helse, omsorg, utdanning og opplæring, og i næringslivet, slik en keynesiansk tilnærming anviser. Bare slik vil man kunne sysselsette de nye hundre tusen migrantene pluss de ordinære andre hundre tusen ledige, slik man klarte det etter mellomkrigstidens økonomiske depresjon med Keynes' hjelp. Etablering av statsbedrifter må ikke lenger være en tabubelagt strategi. I en tid med grønn vending av økonomisk produksjon i retning av nye internasjonale markeder, kan Norge bli et foregangsland for en lønnsom bærekraftig jobbskapingspolitikk, med migrasjonskrisen og voksende arbeidsløshet som utgangspunkt. En slik politikk vil igjen gi innhold til de retoriske begrepene nødvendig omstilling og innovasjon i norsk økonomi.
Blinder, A.S. (2014), Keynesian Economics, The Concise Encyclopedia of Economics, Princeton: Princeton University.
Friedman, M. og R. Friedman (1980), Free to choose, UK: Penguin Books.
Krugman, P. and R. Barro. (2010), Keynes Who? Forbes, 186. 2 2010.
Mankiw, G.N. (2013), Depending the One Percent, Journal of Economic Perspectives, 27(3).
Michel More, M.C. (2014), Tax and Spend. The Welfare state, Tax Politics and the Limit of American Liberalism, Pennsylvania University Press.
Nyseter, T. (2015), Velferd på avveie. Reformer, verdier, veivalg, Oslo: Res Publica.
Stiglitz, J. (2010), Freefall: America, free markets, and the sinking of the world economy, W.W. Norton: New York.
Veggeland, N. (2015), En bilateral fallitterklæring, Klassekampen 18. august 2015.
Veggeland, N. (2015), Staten på vei tilbake, Klassekampen 23. september 2015.
