Fotterapeuten
11.06.2019
I 1952, det samme året som Norsk Fotpleierforbund ble stiftet, ble også en fotterapeut som har satt sine spor født. Om Emil Ottosen nå er pensjonist, følger han fremdeles nøye med på hva som skjer innen faget. For to år siden ga han blant annet ut en fagbok om diabetesfoten.
Den 10. mars 1952, seks dager før Norsk Fotpleierforbund (nå Fotterapeutforbundet) ble stiftet i Horten, ble Emil Ottosen født i Stavanger. I mye av det han har gjort senere har han også ligget litt i forkant. Ikke minst har han bidratt til at diabetesfotterapi ble satt på agendaen - og han ivret allerede på 1980-tallet for en høgskoleutdanning for fotterapeuter.
I dag er Emil Ottosen pensjonist og bor i Sandnes, etter å ha flyttet litt rundt i landet gjennom yrkeskarrieren. Han har vært uføretrygdet fra sin aktive utførelse av faget i en del år, blant annet på bakgrunn av at han fikk diabetes type 2. Det har imidlertid ikke forhindret ham i å jobbe for fagets utvikling, både gjennom forbundet og ved å skrive artikler og fagbøker.
Starten
Den første utdannelsen og det første yrket Emil Ottosen valgte, var å bli hjelpepleier. Etter endt utdannelse, som han gjennomførte ved Hjelpepleierskolen på Ullevål sykehus i Oslo, begynte han å jobbe på ortopedisk kirurgisk avdeling på Sandnes sykehus i 1974. Deretter fikk han jobb på Bergjeland sykehjem i Stavanger.
Det var i denne perioden interessen for føtter ble vekket. På sykehjemmet kom det jevnlig innom en ambulerende kommunal fotpleier - som det het den gang - for å stelle føttene til pasientene.
- Da jeg så en annonse i avisen fra Agder Fotterapeutkole i Kristiansand, nevnte jeg for min mor at jeg hadde lyst til å søke. Det støttet hun meg i. Jeg tok utdannelsen i 1976 og startet min egen klinikk i Stavanger i 1977. Den drev jeg i et par år, men det var ikke så populært å gå til fotterapeut den gangen, og det var vanskelig å få opparbeidet et tilstrekkelig grunnlag for forsvarlig drift, forteller han.
Dro ut på besøk
For å få endene til å møtes ble det derfor til at fotterapeuten tok med seg alt utstyret og dro rundt til ulike kommuner, som Forsand, Kvitsøy og Finnøy. Han hadde ikke bil, så det kunne bli lange arbeidsog reisedager, med buss og ferge.
Gå til medietI dag er Emil Ottosen pensjonist og bor i Sandnes, etter å ha flyttet litt rundt i landet gjennom yrkeskarrieren. Han har vært uføretrygdet fra sin aktive utførelse av faget i en del år, blant annet på bakgrunn av at han fikk diabetes type 2. Det har imidlertid ikke forhindret ham i å jobbe for fagets utvikling, både gjennom forbundet og ved å skrive artikler og fagbøker.
Starten
Den første utdannelsen og det første yrket Emil Ottosen valgte, var å bli hjelpepleier. Etter endt utdannelse, som han gjennomførte ved Hjelpepleierskolen på Ullevål sykehus i Oslo, begynte han å jobbe på ortopedisk kirurgisk avdeling på Sandnes sykehus i 1974. Deretter fikk han jobb på Bergjeland sykehjem i Stavanger.
Det var i denne perioden interessen for føtter ble vekket. På sykehjemmet kom det jevnlig innom en ambulerende kommunal fotpleier - som det het den gang - for å stelle føttene til pasientene.
- Da jeg så en annonse i avisen fra Agder Fotterapeutkole i Kristiansand, nevnte jeg for min mor at jeg hadde lyst til å søke. Det støttet hun meg i. Jeg tok utdannelsen i 1976 og startet min egen klinikk i Stavanger i 1977. Den drev jeg i et par år, men det var ikke så populært å gå til fotterapeut den gangen, og det var vanskelig å få opparbeidet et tilstrekkelig grunnlag for forsvarlig drift, forteller han.
Dro ut på besøk
For å få endene til å møtes ble det derfor til at fotterapeuten tok med seg alt utstyret og dro rundt til ulike kommuner, som Forsand, Kvitsøy og Finnøy. Han hadde ikke bil, så det kunne bli lange arbeidsog reisedager, med buss og ferge.
