- Det skal bli godt med ti dagers ferie nå, medgir hun.
De siste to årene har hun tenkt og drøftet advokatlov, nærmest 24 timer i døgnet. De siste ukene har gått med til kjedsommelig korrekturlesing og finpuss av manuskriptet. Om få dager kan utvalgsleder Bergljot Webster endelig overlevere Justisdepartementet forslaget til ny advokatlov. Kun en muntlig presentasjon gjenstår før hun kan gå tilbake til jobben i Høyesterett og ikle seg den svarte dommerkappen med røde fløyelsslag.
Men først altså; Ferie. Med advokatektemannen Lasse.
- Jeg gleder meg. Turen går til Java, sier hun kort, men vennlig.
Det lange, grå håret er bundet stramt sammen i en lav hestehale. De vevre hendene er samlet om en kopp nybrygget kaffe med melk.
Kritikken mot deler av utkastet, som til tider har vært krass, har verken overrasket eller gått hardt inn på henne. Utvalget har jo nettopp bedt om motstand, presiserer hun. At det skulle komme noe annet enn rikelig med reaksjoner fra en av Norges mest verbal yrkesgrupper, ville vært merkelig, synes hun.
- Vi lager jo ikke dette regelverket for advokatene, men for at advokatene skal være gode advokater for sine klienter. Det er klientene og det behovet samfunnet har for det advokatene gjør, som er det essensielle. Om advokater blir sinte eller misfornøyde er ikke så viktig for meg. Det har jeg ikke tenkt mye på, utover at det generelt er viktig at regler og rammeverk har legitimitet og aksept hos dem som skal leve under det, oppsummerer hun.
Støyen rundt forslaget om et advokatsamfunn og hvilken betydning det skulle få for advokatstandens anledning til å uttale seg om kontroverser, kom imidlertid litt overraskende på henne.
- Jeg har stor respekt for uenigheten rundt det. Det er et veldig vanskelig spørsmål, men at det skulle bli så mange følelser rundt det var kanskje litt, ja, kall det overraskende.
Hvem vet hva som hadde skjedd dersom Bergljot hadde kommet inn på fotolinjen ved Sogn yrkesskole i Oslo høsten 1985. Hun søkte seg dit etter gymnaset, men da hun skuffende måtte konstatere at hun sto helt nede på 13.ventelisteplass, bestemte hun seg for å ta et friår for å reise i stedet. Tilbake i Oslo, ett år senere, fortalte en god venninne at hun skulle begynne å studere juss.
- Da gjorde jeg det samme, sier Be
