Fagpressenytt

I min jobb hender det jeg blir stilt spørsmål om hvorfor barn «bare leker» i norske barnehager. Ofte er det ikke rom for å svare på spørsmålet, fordi den som har stilt det er for opptatt med å fortelle meg at det er for mye frilek i barnehagen. «Her har dere noe å lære av andre land», er det noen som hevder. Jeg betviler ikke at vi har noe å lære av andre land, men er det én ting jeg er skikkelig stolt av ved den norske barnehagen, så er det at leken er en del av formålet. Men formålet forplikter.

På postkontoret

I det lyseblå rommet på rød avdeling i Grantoppen foregår en lek som er i ferd med å bli magisk. Det var Tiril som begynte. Hun tok en av de gule lappene og prøvde å mate Noah med den. Noah gapte og alle lo.

- Jeg også! sa Ingrid.

- Også meg! sa Kristian.

Tiril, som nesten ikke kan stå, konsentrerer seg. Hun tar en gul lapp, bretter den i to, og putter den i munnen på Ingrid. Så tar hun en lapp til, bretter den i to, og putter den i munnen på Kristian. De ler så de hikster.

Det tar i døra og inn kommer Beate.

- Nei, hva er det dere driver med?

Ungene stivner.

Beate holder hånda foran munnen til Noah.

- Spytt ut! sier hun strengt.

Tiril ser i gulvet.

- Det er IKKE lov å putte papir i munnen på de andre barna, Tiril. Forstått?

Tiril svarer ikke,