Første steg
28.05.2019
Norske og hviterussiske barnehager møter barn med språkvansker forskjellig og har mye å lære av hverandre, ifølge doktorgrad.
Det økte internasjonale fokuset på inkludering har ført til sosiale og politiske forskningsdebatter om hvordan et spesialpedagogisk støttesystem skal være, og hvilken form for spesialpedagogisk praksis det er behov for i barnehage (Khitruk, 2017; Nordahl, 2018). Dette gjelder også spesialpedagogisk praksis for barn med språkvansker.
Både i Norge og i Hviterussland utgjør språkvansker den vanligste spesialpedagogiske utfordringen for personalet i barnehagen (Bal, 2011; Reiling & Wendelborg, 2015). Det er dokumentert at vanskene ofte er vedvarende, og at konsekvensene av dem ofte er betydelig undervurderte. Uten kvalifisert hjelp står barn med språkvansker i fare for å utvikle atferdsmessige, sosiale, skolerelaterte og psykiske problemer (Bal, 2011; Bishop et al, 2017). I denne doktoravhandlingen har jeg sett på den spesialpedagogiske praksisen i norske og hviterussiske barnehager. Hensikten med doktorgraden er ikke å undersøke mulige forklaringer på eventuelle forskjeller og likheter, men å utdype forståelsen av og få frem interessante nyanser i de ansattes spesialpedagogiske praksiser i begge land.
UTVALG
Ti offentlige barnehager med fem informanter fra fem barnehager i hvert land var med i undersøkelsen. Informanter er barnehageansatte som gjennomførte spesialpedagogisk praksis for barn med språkvansker. Barna var fem år og fikk spesialpedagogisk hjelp og opplæring på bakgrunn av språkvansker som antas å være forenelige med de offisielle kriteriene for diagnosen språkvansker.
SATSING PÅ KVALITET
Til tross for at det er betydelig kunnskap om språkvansker blir det sjelden konkretisert hva spesialpedagogisk praksis for barn med språkvansker er, hva som gjør det mulig å gjennomføre og hva som begrenser dem.
Samtidig er det i begge land behov for en økt satsing på kvalitet og kompetanse i FORSKJELLER MELLOM LAND
Norge og Hviterussland er svært forskjellige land. Prinsippet om inkludering er anerkjent som et overordnet prinsipp for all opplæring i begge land. I Norge er tanken
Gå til medietBåde i Norge og i Hviterussland utgjør språkvansker den vanligste spesialpedagogiske utfordringen for personalet i barnehagen (Bal, 2011; Reiling & Wendelborg, 2015). Det er dokumentert at vanskene ofte er vedvarende, og at konsekvensene av dem ofte er betydelig undervurderte. Uten kvalifisert hjelp står barn med språkvansker i fare for å utvikle atferdsmessige, sosiale, skolerelaterte og psykiske problemer (Bal, 2011; Bishop et al, 2017). I denne doktoravhandlingen har jeg sett på den spesialpedagogiske praksisen i norske og hviterussiske barnehager. Hensikten med doktorgraden er ikke å undersøke mulige forklaringer på eventuelle forskjeller og likheter, men å utdype forståelsen av og få frem interessante nyanser i de ansattes spesialpedagogiske praksiser i begge land.
UTVALG
Ti offentlige barnehager med fem informanter fra fem barnehager i hvert land var med i undersøkelsen. Informanter er barnehageansatte som gjennomførte spesialpedagogisk praksis for barn med språkvansker. Barna var fem år og fikk spesialpedagogisk hjelp og opplæring på bakgrunn av språkvansker som antas å være forenelige med de offisielle kriteriene for diagnosen språkvansker.
SATSING PÅ KVALITET
Til tross for at det er betydelig kunnskap om språkvansker blir det sjelden konkretisert hva spesialpedagogisk praksis for barn med språkvansker er, hva som gjør det mulig å gjennomføre og hva som begrenser dem.
Samtidig er det i begge land behov for en økt satsing på kvalitet og kompetanse i FORSKJELLER MELLOM LAND
Norge og Hviterussland er svært forskjellige land. Prinsippet om inkludering er anerkjent som et overordnet prinsipp for all opplæring i begge land. I Norge er tanken
