En mann kan finne mening med livet i kjærligheten til sine barn og rolle som forsørger, men for Larsen er ikke dette en tilstrekkelig forklaring på opplevelsen av mening. Ifølge ham trenger vi Gud til å gi livet en grunnleggende mening. Uten Gud står vi igjen med et upersonlig og likegyldig univers styrt av naturlige prosesser - og her finnes det ingen mening utover den vi konstruerer selv. Ifølge Larsen, henger det ikke på greip «å si at livet er meningsfullt, og samtidig tro at universet er meningsløst».
Jeg har noen kommentarer til Larsens tankerekke. Vi kan skille mellom den subjektive følelsen av mening, som vi kan kalle opplevd mening, og den mer «grunnleggende mening», som det store spørsmålet sikter til. Larsen ser ut til å hevde at (A) opplevd mening i en virkelighet uten grunnleggende mening ikke «henger på greip», og at (B) den kristne Gud, gjennom skapelsen, er en god forklaring på eksistensen av grunnleggende mening.
Larsens argument for den første påstanden er
