Første steg
29.05.2018
Jeg var på vei til å gå, da jeg så blikket. Det utydelige signalet på at han trenger meg. Jeg tar han på fanget. Tett inntil. Liten investering av min tid, utgjør den store forskjellen for han.
Ien hektisk barnehagehverdag kan det være en utfordring å se og nå inn til alle barn. Dette er noe vi som jobber i barnehage forplikter oss til. Vi styres hele tiden av valg, hvem velger vi å se? De som roper mest, krever mest nærhet, eller de som gjemmer alle følelsene på innsiden. Har de mindre behov for hjelp til å regulere dem? Eller er det motsatt?
Petter kommer fra måltid sammen med flere barn. Jeg er i fellesområdet med et barn på 11 måneder. Petter kommer bort til oss og legger seg ned på gulvet, helt stille. Han ser trist ut. Jeg legger meg ned på gulvet jeg også, så jeg har ansiktet mitt midt imot hans. Helt ned på hans nivå. De andre barna roper navnet mitt. Vil at jeg skal se på dem når de leker og gjør ablegøyer. Vil at jeg skal «smake på sjokoladen de har vært og kjøpt på butikken».
Jeg velger akkurat da å overse dem. «Er du lei deg?» sier jeg til ansiktet som ligger med kinnet ned mot gulvet. Får et forsiktig nikk til svar. Jeg pr
Gå til medietPetter kommer fra måltid sammen med flere barn. Jeg er i fellesområdet med et barn på 11 måneder. Petter kommer bort til oss og legger seg ned på gulvet, helt stille. Han ser trist ut. Jeg legger meg ned på gulvet jeg også, så jeg har ansiktet mitt midt imot hans. Helt ned på hans nivå. De andre barna roper navnet mitt. Vil at jeg skal se på dem når de leker og gjør ablegøyer. Vil at jeg skal «smake på sjokoladen de har vært og kjøpt på butikken».
Jeg velger akkurat da å overse dem. «Er du lei deg?» sier jeg til ansiktet som ligger med kinnet ned mot gulvet. Får et forsiktig nikk til svar. Jeg pr
