*
Norge havner, i likhet med våre nordiske naboer, stort sett alltid øverst på listen over land med små forskjeller. Og nesten alltid nederst når land rangeres etter omfang av kriminalitet, dødelighet og andre samfunnsproblemer. Kanskje er det vissheten om hva vi kan miste, og hva som skjer i verden rundt oss, som gjør at økte forskjeller er noe av det velgerne bekymrer seg mest over før høstens stortingsvalg?
Likhetsidealet står nemlig sterkt i Norge, og er noe vi er stolte av. Når vi snakker med utlendinger, så er det gjerne den korte veien fra topp til bunn vi trekker fram som suksessoppskriften på hvorfor vi har det så bra. Det kanskje fremste symbolet på det hele har vært bildet av kong Olav på trikken. Og inntil nylig kunne vi si at selv kronprinsbarna her til lands går på offentlig skole.
*
Dette bildet er i ferd med å endres. Vi er ikke så like som vi liker å tro, konkluderer forskere som har undersøkt lønninger, formuer, boligområder og utdanningsresultater i Norge de siste tiårene. Forskjellene er små sammenlignet med andre land, men de øker raskere her. Det blir flere fattige barn, og andelen svært rike nordmenn, som tjener opp mot 20 millioner kroner i året og har en formue i 100-millionersklassen, øker. Som en arvelig sykdom føres denne rikdommen videre fra generasjon til generasjon. Arv er avgjørende som vei til høy formue, og har økt over tid i Norge, ifølge sosiolog Marianne Nordli Hansen. I byene er tendensen at denne økonomiske eliten klumper seg sammen i avgrensede boligområder, omgås bare mennesker som er like dem selv, og sender barna sine på de samme skolene. Gjerne privatskoler. Når folk med høye inntekter bor ett
