Dette sier Martin Eia-Revheim som har skrevet bok om oppveksten med en voldelig far. «Poenget er at vi aldri kunne føle oss trygge», skriver han. Barndommen var preget av fysisk vold så vel som psykisk terror fra faren, som var prest og tilsynelatende velfungerende i samfunnet. Å sette sammen bitene, heter boken, som ikke setter sammen noen biter i seg selv, men som forteller brokker fra Martins barndom, ungdom og voksen alder. Noen av disse bitene er fra farens fyllekuler, legemiddelmisbruk, juling, trusler og manipulering. Andre er Martins tvangsinnleggelser, selvmordsforsøk og selvskading.
«Min historie om vold, skam og reparasjon» er undertittelen. Den er ikke helt representativ. Reparasjonen tar mindre plass enn volden, og skam er det svært mye av i denne historien, som kommer mange tiår etter. Forskning viser at barn som er utsatt for overgrep i snitt venter 17 år før de forteller. Barn forteller ikke der og da om hva som skjer til andre, heller ikke forfatteren som gutt. Martin og moren fablet om måter å drepe faren på, for endelig å få en slutt på terroren, når de gang på gang forskanset seg med nødrasjon og lommelykt i et låst rom.
Eia-Revheims bok er bare en av flere som handler om vold hjemme. Hvis d
