Vi garanterer deg - profesjonelt og imøtekommende personale - konfidensiell behandling - at tidsfrister overholdes
(Fra UBOs serviceerklæring)
Kontordøra glir umerkelig opp, en person kommer stille inn og kikker deg over skulderen, noterer alt du skriver og leser, hva du laster ned, hva du låner, hvem du samarbeider med. Du merker ingen ting, du kan ikke se hvem det er, personen er usynlig.
Er det virkelig mulig? Og hvorfor skulle dette skje? Denne type interesse for andres forskning kan være begrunnet i politiske, økonomiske, og andre forhold, f.eks. akademisk karriere. Fremmede makters etterretningstjenester driver spionasje av politiske og økonomiske grunner. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skriver for eksempel i sin trusselvurdering i 2016:
Spionasje i det digitale rom er blitt en integrert del av fremmede sikkerhets- og etterretningstjenesters arbeid og utføres i stort omfang mot Norge og norske interesser.
I statusrapporten fra Forsvarets etterretningstjeneste skrives det om digitale trusler:
Utviklingen er ikke begrenset til infrastruktur, industrielle prosesser og tjenesteproduksjon, men omfatter også meningsdannelse og sosial interaksjon Etterretningsoperasjoner er i høy grad rettet mot politiske, militære, teknologiske og økonomiske mål i samsvar med nasjonalstatlige interesser.
Forskningsresultater stjeles og brukes om igjen. Industrikonserner spionerer på hverandres forskning og utvikling. I pressekretser er det en økende forståelse for at kildevern har en side som ikke har fått oppmerksomhet: digital beskyttelse av kilden fra og med tipsøyeblikket til publisering. Nå nevnes også at pressen må ta grep for å sikre lesernes aktivitet, sikre at ingen tredjepart registrerer hva de leser. Når Universitetsbiblioteket i Oslo i sin serviceerklæring garanterer lånerne konfidensiell behandling, må det gjelde liknende forhold. Biblioteket må beskytte lånerne mot innsyn i hva de søker på, hva de låner, hvilke artikler de laster ned, osv. Men slik er det ikke. Bibliotekets garanti er uten fundament. Tidligere foregikk all formidling av litteratur bibliotekene imellom eller ved at bibliotekene skaffet de ønskete dokumentene ved innkjøp. Bibliotekene stilte sine samlinger solidarisk til disposisjon for andre bibliotek nasjonalt og internasjonalt og leverte boklån og artikkelkopier til bibliotek som ikke hadde boka eller tidsskriftet selv. I denne kommunikasjonen var det bare lånerens bibliotek som kjente lånerens identitet. Bibliotekene lånte bare bøker til sine egne lånere og andre bibliotek, ikke til andre biblioteks lånere. Lokalt bibliotek var et mellomledd som sikret lånerne anonymitet overfor omverdenen. Online-søk i kommersielle databaser ble utført av spesialpersonale i bibliotekene på vegne av lånerne. De kommersielle databasene kjente bare til hvilket bibliotek som kalte dem opp (via telefon og modem), ikke hvilken person som skulle ha trefflistene. Så lenge bibliotekets personale fulgte opp, var det mulig å gi lånerne tilnærmet full konfidensialitet angående deres bruk av bibliotekvesenets samlete ressurser. Fra første halvdel av 90-tallet og utover begynte dokumenter å bli plassert på nettet direkte tilgjengelig for personlige brukere, uten at biblioteket trådte inn som mellomledd annet enn for å reklamere for tjenestene. Den teknologiske utviklingen p�
