- Det internasjonale samfunnet har bygd opp en afghanske stat som ikke kan fungere uten massiv internasjonal bistand. Mesteparten av offentlige utgifter, alt fra lærerlønninger til medisiner på helseklinikker, har vært finansiert av bistand. Det er virkelig utrolig å høre Verdensbanken si at de er opptatt av utdanning og kvinners rettigheter samtidig som de i realiteten stenger ned alle offentlige tjenester. Verdensbanken stenger i praksis jenteskolene før Taliban rekker å gjøre det, sier Afghanistanekspert Ashley Jackson.
Hun har bodd og jobbet i Afghanistan i en årrekke, og leder nå Senter for studier av væpnede grupper ved tankesmien Overseas Development Institute (ODI).
Da Taliban tok makten 15. august frøs de store internasjonale institusjonene, som Verdensbanken, raskt ned all bistand til landet. Banken har de siste 20 årene vært helt sentral i det internasjonale samfunnets bistandsinnsats i Afghanistan og har, ifølge egne nettsider, bidratt med 5,3 milliarder kroner til utviklingsprosjekter siden 2002.
En av de viktigste mekanismene har vært et flergiverfond, Afghans Recountruction Trust Fund (ARTF), som har finansiert statlig innsats innen helse, utdanning og landsbyutvikling. Norge har alene bidratt med rundt fem milliarder kroner til dette fondet. Så sent som i juni 2021 vedtok toppledelsen i Verdensbanken en ny fireårsplan for fondet i Afghanistan. Bankledelsen vektla da hvor avgjørende fondet er for afghaneres tilgang til grunnleggende tjenester.
«Dagens møte sendte et sterkt signal om at Verdensbanken og ARTF-givere vil fortsette å stå sammen med befolkningen i Afghanistan på denne kritiske tiden og beskytte alt det som er oppnådd de siste 20 årene», sa Hartwig Schafer, verdensbankens visepresident for Sør-Asia-regionen, da planen ble offentligjort. Men etter Talibans maktovertagelse har banken altså bråbremset. USA har også frosset tilgangen til Afghanistans valutareserver og Det Internasjonale pengefondet har gjort det klart at Afghanistan ikke har tilgang til lån lenger.
- Det er mye politisk markering og symbolpolitikk nå. Man er mer opptatt av det, enn å faktisk analysere situasjonen og hvilke konsekvenser det man gjør har for den afghanske b
